Godt nyttår!

Posted in Generelt | Leave a comment

Takk.

Nå er det snart julaften og en hjertevarm tid,

da passer det bra å gjøre seg litt flid.

Fortelle de nærmeste på ett ordentlig vis,

at deres nærvær overgår all pris.

Det finnes noen spesielle sjeler,

som samme egenskaper deler.

Hver en er unik men allikevel lik,

de gjør mitt liv og meg så rik.

Tusen hjertelig takk til dere kjære,

som gjør alt så mye lettere å bære.

Takk for tålmodighet og åpent sinn,

takk for at dere overser mitt stadige svinn.

Når samtalen kuttes og det brått blir stopp,

takk for at dere fortsetter og ikke gir opp.

Selv om jeg til invitasjoner ofte takker nei,

takk for at dere inviterer hver gang og ikke blir lei.

Jeg kan ta lite initiativ og sjeldent kontakt,

det er sykdommen, det må jeg stadig få sakt.

Allikevel er dere der og inkluderer meg i alt,

hvor mye det betyr er altfor langt fortalt.

Vennskap skal bestå av å gi og ta,

50/50 bør de beste vennskap ha.

Dessverre lar dette seg ikke alltid gjøre,

dere blir gitt ett ansvar om å føre.

Allikevel fortsetter dere og gir og gir,

dere aner ikke hvor rørt og varm jeg blir.

Jeg klarer ikke skjønne og riktig forstå,

at jeg så uendelig snille venner skulle få.

Tusen takk for at dere holder ut,

for at dere tilgir og støtter en jente-fut.

Dere betyr alt, dere vet hvem dere er,

jeg er evig takknemlig, trenger ikke si mer.

Solen kan ikke skinne, sjøen bølger ei,

jeg hadde aldri klart meg uten en venn som deg!

 

Elsker dere!

Hilde.

pink-heart-outline-clipart-aTexGLAT4

Posted in Generelt | Leave a comment

Inside out.

Juletiden utenpå:

Juletiden på innsiden:

FullSizeRender

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen som kjenner seg igjen eller? Ja,det var det jeg tenkte meg 😉

Nisse-Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Kjære Mimmi.

17.2-15 ” Jeg sitter å ser ut på den fantastiske utsikten jeg har fra den flotte leiligheten som jeg bor i. Leiligheten som du aldri fikk besøkt. Utsikten du aldri fikk sett. På soverommet mitt ligger en gutt og sover søtt og tungt. En gutt jeg nylig har møtt. En gutt som aldri får møte deg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Mimmi, og du er ikke her for å fortelle meg det. Du er ikke her å kan hjelpe meg med de viktige og vanskelige valgene. Du er ikke her og ler av at jeg uroer meg for de rareste og mest unødvendige ting. Du er ikke her og roer meg. Forteller at alt kommer til å gå bra til slutt uansett. At jeg er bra nok akkurat slik jeg allerede er. Du er ikke her lenger.

Og du kommer aldri tilbake.

290878_10150917050810354_926662912_oVi skal aldri le sammen igjen. Vi skal aldri synge gamle sanger tostemt og tonedøvt. Vi skal aldri spise Kos sjokoladepudding eller halvveis smeltet kronesis i solen. Med sjokoladesmak, selv om nøttene på toppen fikk deg til å hoste så du nesten brakk deg, du synes jo den var best uansett, der du satt i den fine hvite bøttehatten din og “klips-på” solbriller som ikke passet til brillene dine. Vi skal aldri male sammen igjen, fiske, gå turer, klage over mannfolk eller spille Casino eller Stress med dobbel kortstokk. Vi skal aldri danse sammen igjen. Aldri tape i pinne-lotteri, fordømme hele uflaksen og sverge at vi aldri skal kjøpe så mange pinner igjen. For så å gjøre det samme uken etter. Og uken etter der igjen.  Aldri mer skal vi sammen dekladere alle versene av Terje Vigen eller “Dødsmarsjen”. Aldri mer skal jeg stå på krakken og leve meg inn i hvert ord og hver setningen av de endeløse versene. Med en usedvanlig begeistret og ivrig tilskuer, som har en like hvithåret Bichon som seg selv på fanget. 

Jeg skal aldri glede meg til å stå opp om morgenen, sånn at jeg kan skynde meg avgårde 337292_10152164948895354_1797027713_omed Oliver logrende i forveien til Ladegården, sånn at jeg er helt sikker på at vi ihvertfall får en hel time samme før du skal spise middag og hvile etterpå. Aldri meg skal Oliver trekke meg etter seg i en utrolig fart inn dørene på sykehjemmet, logre hele veien opp i heisen, løpe fritt nedover gangen og rett inn på rommet ditt, hoppe opp i fanget ditt på stolen eller i sengen, og slikke deg hemningsløst i ansiktet til din ville begeistring og latterfulle hvin.  Aldri mer skal jeg så dra hjem igjen, se deg vinke så herlig fra vinduet og blåse kyss til meg med beundringsverdig innlevelse, for bare å glede meg til neste gang jeg skal tilbake. Ofte allerede samme kvelden.

47585_10152416117735354_970219925_n

 

Vi skal aldri mer se på Karl&Co eller Høy på Pæra sammen. Aldri mer danse wals eller tango, skrive dikt, leke med ordene, rime og le av oss selv. Vi skal aldri spise 2 4pakninger vaniljeis med kirsebærsaus i bunnen. Du var virkelig glad i is du Mimmi`n min. Og du var så inderlig glad i meg. Og jeg var så uendelig glad i deg.

 

 

Aldri mer skal jeg få lov til å holde rundt deg, klemme på deg, kjenne på lukten av deg, 

12356867_10156476205935354_7734408674561051149_ostryke deg over det ruglete kinnet ditt. Aldri mer skal jeg gre håret ditt, sette i ruller, lage permanent på deg. Aldri mer være den eneste som får lov av deg til å klippe og lakke neglene dine. Den eneste som du tillot å følge deg på toalettet. Den du alltid ville ha der, på det beste og det verste. 

Aldri mer skal jeg få kysse deg på kinnet og fortelle deg at jeg elsker deg. For det gjorde jeg, hver eneste gang. Flere ganger før jeg gikk. Og hver gang sa du at du visste det, og hver gang stod du i vinduet og vinket når jeg gikk eller kjørte avgårde. Først i Amalie Skramsvei, så på Ladegården. Hver gang, til lenge etter at vi var forsvunnet ut av din synsvinkel.

Aldri mer kommer du til å stå der i vinduet, aldri mer kommer vi til å se hverandre.

Men jeg kommer alltid til å elske deg like høyt, og du kommer alltid til å vite det. “

 

227430_10152210381045354_1613660522_nDet er så rart med sorg. Så komplisert. Man slutter vel aldri helt å sørge over noen man har mistet som stod oss veldig nært, men sorgen endrer seg. Heldigvis.

Og i løpet av det siste året har sorgen min endret seg veldig. Jeg savner Mimmi hele tiden, noen dager mye mer enn andre. Noen ganger gjør det vondt. Og noen ganger gråter jeg. Enkelte stunder, som høytider og bursdager er spesielt såre. Og savnet er ekstra stort.

Men stort sett savner jeg henne nå bare på en god måte. Jeg elsker å prate om henne, skryte av den hun var, le av alle morsomhetene hun kom med, og beundre styrken, pågangsmotet hennes og det konstant gode humøret.

665674_10152231804710354_140085323_oSå lar jeg meg selv inspirere av henne. Tenke på alle de fantastisk gode egenskapene hun hadde, og håpe jeg sitter igjen med noen av dem selv. Lar henne fortsette å være en mentor, selv  om hun ikke er her lenger. Tenke på alt hun har gitt meg,lært meg, og bruke det best og mest mulig.

Jeg tror ikke på himmelen, på engler, at hun ser meg eller at vi sees igjen.

 

 

Men jeg tror på at hun har vært med på å forme meg i en stor grad, og at fordi jeg hadde 339722_10152118382575354_391868583_ohenne så lenge og så nært, så er jeg blitt den jeg er i dag. Og med alt hun var, vil hun også være med på å forme meg videre, og alltid være en stor del av meg og mitt liv.

Jeg er verdens heldigste jente som har kjent henne, opplevd henne, hatt henne som mentor i 27 år. Og verdens heldigste som får ha henne som forbilde for resten av mitt liv.

Og dèt er ikke trist på noen som helst måte, dèt er bare ubeskrivelig trygt og godt.

Hilde. ( Og Octupuss )

Posted in Generelt | 2 Comments

Desember.

image

Posted in Generelt | 2 Comments

Rinse and repeat.

Det er lett å glemme. Vi er ikke elefanter noen av oss. Ihvertfall ikke mentalt.

Derfor tenkte jeg det var på tide med en liten påminnelse over de mest vanlige symptomene som mange av oss med M.E har.

All denne informasjonen har jeg hentet uredigert fra Norges ME-forening sine nettsider (me-foreningen.com).

Jeg pynter opp med noen fine bilder fra de siste ukene mine, sånn for ordens skyld.

Symptomer:

Den komplette symptomlisten.
En oversikt over beskrevne symptomer ved myalgisk encefalomyelitt(ME)/chronic fatigue syndrome (ICD-CFS)- Nevrologisk lidelse, WHO-ICD, G93.3. Hentet fra ”A Hummingbirds Guide to M.E.” Oversatt og bearbeidet av Eva Stormorken, 20. august 2006.

IMG_0367Liste over symptomer er basert på de internasjonale konsensuskrieriene fra 2011.
Med unntak av den anstrengelsesutløste sykdomsfølelsen/symptomøkningen, kan pasientene ha et relativt variert symptombilde. Ikke alle pasientene har alle symptomene.

Anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/symptomøkning:
Dette er det viktigste symptomet, som må være tilstede for at diagnosen på ME skal kunne stilles. Det følgende er karakteristisk:

Markert, rask fysisk og/eller kognitiv trettbarhet som respons på anstrengelser.
Anstrengelsesutløst symptomforverring.
Anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/symptomøkning.
Restitusjonsperioden (den tiden det tar å komme seg) er unormalt lang.
Lav terskel for fysisk og mental trettbarhet.
Sykdomsfølelsen/symptomøkningen kan komme selv etter liten anstrengelse, enten umiddelbart eller som en forsinket reaksjon timer eller dager etterpå.

Funskjonsnivået skal være vesentlig nedsatt i forhold til det funksjonsnivået pasienten hadde før sykdommen startet.

I tillegg til anstrengelsesutløst sykdomsfølelse/symptomøkning, skal det også være andre symptomer til stede. Disse er inndelt i tre grupper:

Nevrologiske svekkelser.
Minst ett symptom fra tre av følgende fire symptomkategorier må være til stede: IMG_0442

Vansker med å bearbeide informasjon; treg tankegang, nedsatt konsentrasjon, «hjernetåke», tap av korttidsminne.
Smerter; hodepine av forskjellig slag, sterke smerter i muskler og ledd, magen og brystet.
Søvnforstyrrelser; Endret søvnmønster, innsovningsproblemer, unormalt lang søvn, hyppige oppvåkninger, livlige drømmer. Våkner ikke uthvilt.

Nevrosensoriske og perseptuelle; manglende evne til å fokusere synet, overfølsomhet for lys, lyd, lukt, smak og berøring. Motorisk; muskelsvakhet, rykninger, dårlig koordinasjon.
Immunologisk, gastroenterologiske og urogenitale svekkelser.
Minst ett symptom fra tre av fem symptomkategorier skal være til stede.

Tilbakevendende influensalignende symptomer, sår hals, ømme lymfeknuter i hals og armhule.
Mottakelighet for virusinfeksjoner med lang restitusjonstid.
Kvalme, magesmerter, oppblåsthet og irritabel tarm-syndrom.
Overaktiv blære, vannlating om natten.
Overfølsomhet for matvarer, lukter, medisiner eller kjemikalier.

Svekkelser i energiproduksjon/ionetransport.
Minst ett symptom skal være tilstede:

IMG_0719Kardiovaskulært; manglende evne til å tolerere oppreist stilling (ortostatisk intoleranse) med fallende blodtrykk, hjertrytmefortyrrelser, hjertebank og ørhet/svimmelhet.
Respiratorisk; lufthunger, tungt for å puste, utmattet muskulatur i i brystveggen.
Tap av termostabilitet; problemer med regulering av kroppstemperaturen, svettetokter og frostrier, markerte svingninger i løpet av døgnet, følelse av å ha feber, lavgradig feber, kalde hender og føtter.
Intoleranse for hete eller sterk kulde.

Alvorlighetsgraden av energisvikt og andre symptomer varierer fra pasient til pasient. Det kan oppstå svingninger både i symptomintensitet og symptombilde hos en enkelt pasient fra dag til dag og fra time til time.

Alvorlighetsgrader av myalgisk encefalopati/-myelitt (ME).
For å tilfredsstille kriteriene for ME-diagnosen, kreves at aktivitets-/funksjonsnivået er redusert med mer 50% i forhold til det nivået som var før sykdommen startet.

Pasientene er rammet i ulik grad; fra en mild grad der den rammede kan klare å utføre noen oppgaver til en meget alvorlig tilstand som krever fullt stell og pleie. Inndeling i alvorlighetsgrad kan gjøres, og er gjort, på ulike måter. Oppdelingen i fire alvorlighetsgrader nedenfor er utdyping av ulike inndelinger i forskjellige kilder.

Mild grad:

Aktivitetsnivået er redusert med minst 50 % sammenlignet med før sykdomsdebut. Pasientene er mobile, selvhjulpne, kan ta vare på seg selv og utføre enkle gjøremål i hjemmet med noe besvær. Enkelte kan være i stand til å jobbe, men for å klare dette, må de ofte velge bort fritidssysler og sosialt samvær, og fridager og helger brukes til å hvile for å kunne klare hverdagene. Pasientene kan ha mange plagsomme fysiske symptomer i tillegg til nedsatt energinivå. De har også ofte søvnvansker, smerter og kognitive problemer.

Moderat grad: angel

Pasientene har redusert mobilitet og er hemmet i alle aktiviteter i dagliglivet. Aktivitets- og energinivået er sterkt redusert. Vanligvis har pasienter i denne gruppen sluttet å jobbe. Ofte har de svingninger i funksjonsnivå (bunner og topper), avhengig av symptomgraden. Nattesøvnen er generelt dårlig og forstyrret. Symptomene kan være noe mer uttalte enn det som forekommer hos dem som er rammet i mild grad, også de kognitive. Disse pasientene er mye bundet til huset, og ofte har de behov for hvile noen timer om dagen.

Alvorlig grad:

Pasientene er bare i stand til å utføre minimalt av daglige aktiviteter, vaske ansiktet, pusse tennene og få i seg mat. Det er behov for å ligge i mye av dagen, ofte i form av en veksling mellom å ligge på sofaen eller i sengen. Pasientene plages av alvorlige fysiske og kognitive problemer og mange er avhengige av rullestol for å komme seg rundt. Disse personene makter bare å reise hjemmefra i sjeldne tilfeller, og denne anstrengelsen medfører alvorlige langvarige ettervirkninger.

Svært alvorlig grad:

Pasientene er ute ofte ute av stand til selv å utføre noen personlige oppgaver. De ligger til sengs mesteparten av tiden og er pleietrengende. Pasientene har behov for hjelp til personlig hygiene og matinntak. Enkelte har behov for sondeernæring som følge av alvorlig energimangel og nedsatt styrke til å tygge eller svelge mat. Disse pasientene er meget ømfintlige for sanseinntrykk. De tåler ikke støy og er ekstremt følsomme for lys. Selv lett berøring kan utløse en uutholdelig symptomstorm. Den kognitive svikten er meget uttalt og pasientene har ofte ikke energi til å snakke (be om noe eller svare på noe).

Om du ønsker å lese/lære mer om sykdommen kan du besøke Norges ME forening sin nettside som jeg har henvist til i begynnelsen av innlegget eller menin.no (M.E nettverket i Norge) eller på noen av sidene til helsenorge.no for eksempel.

Hilde.

 

Posted in Generelt | Leave a comment

Stao no pao!

Neida, jeg er ikke blitt Sogning, dere kan ta det helt med ro. Jeg er ikke blitt østlending, sørlending eller noe annet skummelt og fremmed heller. IMG_0740

Men jeg har kastet meg med hodet først inn i en helt ny og annerledes hverdag. Ingenting er likt, alt er forandret. Nye omgivelser, nytt miljø, ny leilighet, nye rutiner, nye forventninger, nye plikter, ny samboer.

Alt er nytt.

De som kjenner meg vet at det er sånn jeg gjør det. Fult og helt, aldri stykkevis og delt. Jeg går all in, uredd og uforberedt. Satser alt, alltid.

Og sånn liker jeg det. Sånn er jeg, sånn blir jeg, og det passer meg fint.

Jeg hater å gjøre noe halvveis. Da lar jeg heller være.

Men en smule selvinnsikt begynner jeg heldigvis omsider å få ett snev av, etter 30 år uten.

Tror jeg.

IMG_0665Det er ikke alltid så lurt å være en drømmer, en romantiker, med skyhøye forventning og uoppnåelige mål og planer. Fallhøyden er stor.

Det ordner seg alltid.

Ja, det gjør som oftest det. Men det å hive seg ut i noe med tanke om at ALT kommer til å ordne seg uansett, alt er mulig, alt er fantastisk, det Hilde vil får Hilde til, helt uforberedt med tomme hender og aldri en reserveløsning eller backup-plan. Dèt er ikke nødvendigvis alltid, hver eneste gang, det lureste å gjøre. Ser jeg nå.

Det lønner seg ikke alltid å være blindt naiv og godtroende.

Ting blir ikke alltid like fantastisk og enkelt som man tror.

Men det ordner seg jo. Tilslutt. Uansett.

Det vil det gjøre nå også.

Så lærer jeg? Aldri! IMG_0162

Kommer jeg til å fortsette min himmelhøye stupekarrière inn i nye faser i livet?

Garantert!

Jeg lærer ikke alltid som jeg lever. Men jeg lever med det jeg lærer.

En dyp-reflektert-klok-uten noen form for selvinnsikt allikevel- Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Psykofysisk? Fysipsykisk? Psyfisk? Fysiopsykisk? Spyisk?

Jeg er så lei av alle debattene rundt M.E. Er det psykisk? Er det fysisk? Er det innbilt, nevrologisk, ett virus, en genfeil, bakterielt, visuelt, kriminelt? Alle mener noe, og de aller fleste er uenige. Selv “ekspertene” strides i kampen om hva sykdommen er, hvor den kommer fra, hvordan og hvorfor den oppstår og hvordan man skal behandle den. Jeg fatter det ikke, fremdeles etter så mange år klarer ikke samfunnet legge fra seg denne uendelig og endeløse debatten. Kan vi ikke bare bli enige om å være uenige?

Det kommer INGENTING ut av alle spekulasjonene og all synsingen og kranglingen. Tenk om alle disse ekspertene, legene, psykologene, helsepersonell og politikere hadde lagt fra seg debatten for lenge siden, blitt enige om at syke er vi som går under gruppen “M.E pasienter” uansett, om det så er på det ene eller andre måten,og heller fokusert energien, kreftene, tiden og resurrsene på å finne en måte å behandle sykdommen på. At det er vanskelig å la seg gjøre har vi alle full forståelse for, men at det er fult mulig å gjøre livet til M.E pasienter enn hel del lettere i hverdagen, at mange av symptomene vi har kan lindres til en viss grad, det er det ingen tvil eller uenighet om.

Det å skulle forsvare seg hele tiden, å ikke bli trodd, er naturlig nok en ufattelig stor påkjenning i seg selv.

Vi er syke, sånn er det bare, dessverre. Det er ikke alltid det finnes ett svar eller en forklaring, men det finnes ALLTID en form for løsning.

Slutt å spørre hvordan og hvorfor. Innse realiteten. Se fremover; se løsninger.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Forstå meg rett.

-Jeg er ikke lat, det koster meg bare så uendelig mye å gjøre selv de aller minste ting.

-Jeg er ikke treg, kroppen blir bare stresset i selv det roligste tempo, og jeg prøver å ikke over-opphete maskineriet.

-Jeg er ikke stille fordi jeg er sur, sint eller lei meg. Jeg er stille fordi jeg prøver å prosessere det du nettopp sa, og å formulere riktig det jeg ønsker å si tilbake.

-Jeg er ikke fraværende i samtalen fordi jeg ikke bryr meg, det er bare vanskelig å henge med noen ganger når hodet er slitent og det er mye informasjon som skal inntas.

-Jeg misliker ikke å be om hjelp fordi jeg er for stolt eller for selvstendig. Det er vanskelig og vondt å be om hjelp fordi jeg føler at jeg har behov for å gjøre det hele tiden. Sykdommen gjør meg avhengig av hjelp, og jeg prioriterer hva jeg er tvunget til å be om.

-Jeg missholder ikke avtaler eller løfter fordi jeg er egoistisk, hensynsløs eller likegyldig. Det er umulig for meg å vite hvordan formen min er fra dag til dag, noen ganger gjør jeg feil i beregningen, og kroppen tillater meg ikke å opprettholde det som var planlagt og ønsket.

-Jeg gjør meg ikke/fremstiller meg selv som bedre enn det jeg er, eller friskere enn sannheten for å lyge, lure eller heve meg selv. Jeg spiller ikke eller later som jeg er en annen. Jeg glemmer bare at jeg er syk litt for ofte, og blir bare meg selv. Den jeg er når jeg er frisk. Den jeg var. Den jeg vil at du skal se og bli kjent med. For det er den jeg egentlig er. Og det kjennes veldig godt.

-Jeg utsetter ikke fordi jeg er usikker eller ønsker å forskyve noe, jeg utsetter fordi sykdommen min tvinger meg til det, fordi jeg prøver å ikke kjøre over meg selv, og fordi ting går tregere enn jeg forventer og ønsker.

-Jeg avslutter ikke en samtale fordi jeg er lei, uenig, sur eller ikke gidder mer. Jeg avslutter en samtale brått om jeg er nødt, enten fordi jeg må kaste opp, fordi hodet mitt kjennes ut som om det skal eksplodere, eller fordi jeg er så dårlig at jeg ikke makter verken å si noe eller høre etter.

-Jeg lar ikke være å svare på meldinger, ta telefonen når du ringer eller ringe deg først,  fordi jeg ikke liker deg eller unngår deg. Det er fordi jeg sover. Eller fordi jeg ikke har krefter til det.

-Jeg gjør så godt jeg kan. På alle områder. ALLTID!

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Hello.

Eneste sangen man trenger å høre på resten av året, i mine ører.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Play that record mister dj.

Jeg befinner meg sittende på gulvet. Midt på soverommet. Jeg har èn sokk på foten og den andre i hånden. De er selvfølgelig forskjellige. Og den jeg har tatt på er på vrangen. Jeg sitter med knærne opp under haken. Hviler hodet på det ene kneet. Armene har jeg strammet godt rundt beina, tviholder på meg selv som om jeg skal falle fra hverandre hvert øyeblikk. Tårene fosser. Jeg hulker med hele kroppen. Rister, samtidig som jeg vugger frem og tilbake. Som ett lite barn. Jeg griner ikke pent og stille. Jeg hulker virkelig. Med effekter. Både lyd i form av små oppgulp med klynk og hikkende falske toner, og en nese full i snott. Jeg griper etter kjøkkenrullen som ligger ved siden av meg og pusser nesen. Det høres ut som en elefant som befinner seg i nød og skriker ut etter hjelp i smerte og fordervelse. Det kommer ikke snørr ut, papiret blir bare fylt av tårer. Og blod. Neseblod. Det er ikke første gang i dag at jeg spiller en elefant som befinner seg nær døden. Tårene strømmer enda mer. Jeg er gjennom våt på kneet. Bakhodet dundrer og jeg kjenner at øynene er hovne og såre. Det vil ikke stoppe. Det bølger og flommer. Jeg er helt knust. Helt tappet. Helt ferdig.

Og det hele startet med en sokk som ikke ville på.

Sånn kan det gå noen ganger. Tydeligvis.

Jeg har gått på en smell. Igjen.

Siste ukene har jeg levd i en veldig fin boble.

Sommeren begynte så fint. Jeg avsluttet kurset på Rehabiliteringsklinikken på Nordås. Nå skulle jeg være trent til å takle sykdommen, utlært. Jeg hadde blitt fortalt hvordan jeg skulle leve med M.E, hvilke hensyn jeg måtte ta, og hvordan livet mitt nå burde være. De hadde fortalt meg, gang på gang, at jeg måtte godta at jeg var syk. Jeg kunne ikke lenger late som jeg var ett supermenneske. Jeg fikk ikke lov til å trene, jobbe, gjøre som jeg ville. Jeg var ikke lenger en engasjert sjel, en higende menneskerettighetsforkjemper, en aktivist, en batterist, kunstner eller forfatter. Jeg var bare Hilde. Med M.E.

pause-button-image

Og etter så mange år, så lang tid. Så tenkte jeg at det fikk være greit. For en liten stund. For det hele handlet om at så lenge jeg var syk, så måtte jeg innse og godta det. Sånn var det bare. Punktum finale. Tough luck.

Men det var liksom litt ok. For fremdeles er jeg overbevist om at jeg skal bli helt frisk. Og derfor bestemte jeg meg for at dette bare var en liten pause. En liten pause fra den Hilde som jeg egentlig er, og den Hilde jeg ønsker å være. Midlertidig. Så skulle jeg lade kroppen, restituere ordentlig, og så bli frisk. Og da kan jeg være akkurat den Hilde jeg ønsker og drømmer om å være. Og akkurat den Hilde jeg egentlig ER!

Det var så deilig.

Det var så befriende.

Det var så godt.

Det varte i to uker.

Så dro jeg på sommerferie til sørlandet. Og møtte min store kjærlighet. Min første kjærlighet, men virkelige kjærlighet. Dag 1. Og alt jeg hadde lært det siste året var glemt.

Jeg klarte ikke ha pause lenger. Jeg trykket HARDT på play. LT3WE

Det var ingen andre som gjorde det, kun meg selv.

Jeg følte meg så hel. Jeg var meg selv igjen. Jeg fikk energi. I massevis.

Den Hilde som jeg egentlig er kom frem. Jeg så meg selv igjen.

Jeg ER engasjert, jeg ER åpen, ærlig, utadvent og inkluderende. Jeg ER selvsikker, skråsikker og trygg på meg selv. Jeg vet hva jeg står for, hvem jeg er og hva jeg vil. Jeg ER alternativ, annerledes og rar. Jeg ER godhjertet og omtenksom. Jeg ER kreativ, kunstnerisk og en spirende forfattersjel. Jeg ER Hilde. Jeg er langt fra perfekt, og kommer aldri til å bli det, men der og da var jeg mer en nok fornøyd med den jeg var.

Jeg lot det gå på repeat med play-knappen på.

Forelsket, lykkelig.

Selv når jeg fikk en ny styrtblødning på romantisk hyttetur til Sverige. Selv når jeg fikk vite at celleforandringen i livmoren og rundt hadde utviklet seg enda mer. Selv når jeg fikk vite at det hastet med å operere. Selv når ting rundt meg stormet. Skuffelser som kom, utfordringer som viste seg. Når jeg ble såret. Selv når jeg mistet en del økonomisk støtte. Mistet behandling. Selv når jeg innså jeg hadde mistet en av mine næreste venner. Selv når jeg var sliten, smertefull og dårlig. Før operasjonen, under operasjonen og etter operasjonen.

Jeg var forelsket og lykkelig. Jeg var Hilde igjen.

Platen gikk, på play.

Flytting ble bestemt. Planlegging gjort. Reising frem og tilbake til Oslo. Besøk i Bergen. Operasjon, beskjed om ny operasjon. Bursdag, organisering, innsamling. Pakking. Engasjement. Tilbake på jobb. Siste rest av behandling. Mange avslutninger. Jeg ville være sosial. Sterk.

Det var så deilig.

Det var så befriende.

Det var så godt.

Det varte i nesten tre måneder.

Nå er det hakk i platen og den har stoppet å spille.

Jeg trenger en liten stund på pause.

Hilde.

Posted in Generelt | 2 Comments

Hva feiler det meg?

Det er ingen hemmelighet at jeg har slitt mye de siste årene med å få menneskene rundt meg, og behandligsapparatet, til å forstå hvordan jeg har det og hva som feiler meg. M.E er en sykdom som selv fastleger, overleger, forskere og politikere strides om. Selv vi som har M.E kan være uenige, og selv for oss er det vanskelig å forstå. Da er det ikke så rart at de som verken har erfaringen, kunnskapen eller interessen for sykdommen skal forstå hva det innebærer.

Men man ønsker jo å bli sett, forstått og respektert. Det gjelder vel de aller fleste.

Det kan derfor være veldig vondt og sårende når man prøver så godt man kan å være åpen, ærlig og informativ, men til stadighet møter skepsis, misforståelse og tvil.

Folk tror oss ikke alltid. Folk forstår oss sjeldent. Og mangelen på respekt er altfor stor.

De gangene jeg endelig føler at jeg har kommet ett stykke på veien, at samfunnet endelig har endret seg og viser mer åpenhet og omsorg for “usynlige” sykdommer, at mennesker rundt meg omsider respekterer og forstår meg, så opplever jeg at det bare var en illusjon og en naiv oppfatning jeg har klamret meg fast til.

Senest i sommer fikk jeg erfart at selv noen av de aller nærmeste jeg har i livet mitt fremdeles, etter så mange år og så mange samtaler, ikke forstår i det hele tatt allikevel.

Da føles alt arbeidet, alle kreftene og all den tiden og energien som er lagt til grunn for å oppnå forståelse temmelig forgjeves.

Man blir lei seg og motløs. Fortvilet og frustrert.

Spesielt når mangelen på respekt kommer så utrolig nært.

Jeg mistet litt håpet der og da, det skal jeg ærlig innrømme.

Hva skal egentlig til for å få folk til å forstå? Har jeg ikke gjort nok? Var det ikke bra nok?

Jeg var ganske trist og lei en stund, men ristet det som vanlig av meg.

Så dukket det opp noe veldig spennende på M.E gruppen jeg er medlem av på Facebook i dag. Og jeg kjente det bruste og boblet innvendig. Så herlig!

Serien skal på en uhøytidelig måte kaste nytt lys over ulike diagnoser og gi seerne kunnskap om symptomer og sykdomstegn, både vanlige og sjeldne.

Det kan være alt fra hverdagslige plager til mer kompliserte sykdommer. Det kan være en sykdom du har nå eller har hatt tidligere.

Det viktigste er at du er åpen om sykdommen din og at du har glimt i øyet!

Er dette noe for deg, eller er det noe du lurer på? Send oss en e-post i dag!

Skriv kort om hvem du er og hvilken sykdom du vil fortelle om.

Send mail til hvafeilerdetdeg@nrk.no

Ja, så da gjorde jeg det.

Uredd og klar.

Bloggen min har bidratt til mer forståelse enn jeg opplevde i utgangspunktet. Helt klart. Jeg har også blitt mye bedre til å fortelle åpent om sykdommen de siste årene. Så jeg legger ikke skyld for mangel på forståelse tidligere på noen andre enn meg selv.

Men nå har jeg gjort hva jeg kan, så langt, og befinner meg fremdeles langt fra målet.

Det vet jeg at uendelig mange andre med samme diagnose som meg også gjør.

Derfor kunne jeg umulig la denne sjansen gå fra meg.

Dette stod skrevet mitt navn over hele seg, synes jeg ihvertfall selv.

Jeg har hatt M.E i 12 år nå. Jeg KAN M.E. Og alle som kjenner meg vet at jeg definitivt også kan snakke.

Så jeg hoppet som alltid i det, grep sjansen og skrev:

Hei!

Mitt navn er Hilde Asphaug, jeg er 30 år og 2 dager, bergenser boende i Bergen (flytter snart til Oslo).

Jeg har M.E, også kalt kronisk utmattelsessyndrom.

Diagnosen M.E har jeg hatt i nå over 8 år, men jeg ble syk for nesten 15 år siden.

Jeg har det som kalles for en moderat grad av M.E. Det vil si at det definitivt er en usynlig sykdom, jeg bor alene og klarer meg nokså greit fra dag til dag, men har en enorm mengde plager, mye smerter, en haug med både fysiske og psykiske utfordringer, og som det sier seg selv, en kronisk utmattelse.

Jeg har en hund, hjemmehjelp, psykolog, fysioterapeut, kjæreste (som bor i Oslo), ett av tidenes største medisinskap, masse selvironi og ett enormt pågangsmot. Jeg sliter som sagt med masse kroniske smerter og plager( hodepine, leddsmerter, kvalme, angst og til tider depresjon). Men jeg prøver meg støtt og stadig på utfordringer som arbeidspraksis og fysisk aktivitet, til noen ganger hell men som oftes til uhell.

Ingen ser hvordan jeg har det, men jeg er uvanlig åpen og ærlig, og er ikke redd for å fortelle om meg selv og mine problemer, for de som har lyst til å vite om det. Jeg har kjempet hardt for å få forståelse og respekt rundt sykdommen, og har derfor også skrevet en blogg i flere år, hvor jeg skriver uten filter, helt åpent og ærligt.

Bloggen kan dere lese om ønskelig på tornerose.net

Jeg ønsker å være med i programmet fordi jeg føler jeg representerer en gruppe syke mennesker som sjeldent blir sett, og nesten aldri forstått. Jeg er uredd og ærlig, og jeg har definitivt ett glimt i øyet 😉

Ta gjerne kontakt, enten på mail : asphaughilde@gmail.com , eller på telefon : 95854185

Mvh. Hilde Asphaug.

Så får vi se.

Jeg håper uansett at de velger å ta med en med M.E. Om det blir meg eller ikke får heller være, det er ikke det viktigste. Fokuset er at vi har en jobb å gjøre, en vei å gå.

Vi skal bli forstått og vi skal bli respektert.

Kanskje NRK kan bidra til det 😉

Med glimt i øyet, vennlig hilsen Hilde 😉

Posted in Generelt | Leave a comment

It`s my party and I laugh if I want to!

Bursdagen min ble feiret med tidenes kveld for min del!

Ett bilde sier mer enn tusen ord. 12025371_10156076882085271_440374119_n

Jeg valgte å endelig feire dagen skikkelig, og jeg feiret den på den eneste tenkelige måte JEG kunne ønske!

Det hele ble markert med forberedelser, innkjøp og organisering, samt en koselig middag med de aller nærmeste på selve dagen, og med en stor innsamlingsfest dagen etterpå. For en fest, for en helg.

Det gikk over alle forventninger og kan kun beskrives som aldeles PERFEKT.

Lokalet var helt ypperlig, verdens beste familie og venner stilte med tidenes koldtbord, det var så mange som hjalp til, ordnet og styrte, jeg har ikke ord. Jeg fikk hjelp til ALT, og de gjennomførte sine oppgaver på en helt eksepsjonell måte. Jeg overdriver ikke nå, tro meg, det var faktisk så perfekt.

Innsamlingen gikk til Hope Through Education, ett prosjekt som jeg har kjempe stor tro på. Dora, min kjære vennine og kollega, som har startet prosjektet i Bergen var tilstede og informerte, på en helt fantastisk måte!

Jeg vet ikke hvor mye vi har fått inn enda, bøssen er ihvertfall full etter kvelden, og jeg vet at mange har satt inn på kontoen til organisasjonen. Etter jeg har vært i banken med bøssen og i møte med organisasjonen skal jeg selvfølgelig informere dere om dette!

En hel haug med mennesker var tilstedet under innsamlingen og på “bursdag”festen etterpå. Bortsett fra kjæresten min, var nesten samtlige som jeg er glad i og bryr meg om tilstede. Hele familien (nesten), hele vennegjengen. Nettverket mitt. De beste. Alle. Og FOR en stemning! Det var en helt unik atmosfære fra start til slutt.

Jeg kom kl. 15.00, nestemann kom 16.30, de fleste kom rundt 18.00, de siste gikk rundt 03.30 og jeg gikk ut døren og låste like etterpå.

Jeg er helt ør. Helt ør av glede, takknemlighet og kjærlighet. Kjempe rørt, og kjempe stolt.

Det finnes ingen tvil om at jeg er omringet av de aller beste eksemplarer av verdens-samfunnet. Nei, jeg synes faktisk ikke at jeg overdriver nå heller.

11998284_10156076881165271_1430427839_n

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tusen hjertelig takk til alle som hjalp meg, til alle som bidro, bakte, kokkelerte, pyntet , ryddet, ordnet, støttet og donerte. Tusen hjertelig takk til alle som skjønte at dette var den eneste måten for meg å feire bursdagen min på, tusen hjertelig takk til alle som fra første stund synes dette var en strålende ting, og tusen hjertelig takk til alle som hjalp meg å gjennomføre denne drømmen. Jeg hadde ikke klart det uten dere.

Og selvfølgelig, tusen hjertelig takk til alle som har donert/støttet/bidratt , til at en jente på tredve år som har alt hun trenger, kan få lov til å gi av sin egen, og mange andres, overflod, til unge jenter i Sør Sudan som ikke har noen ting.

Nå får flere jenter full utdannelse, flere får kunnskap, jobb og egenverdi. Flere jenter får muligheter, sikkerhet, trygghet, ett bedre utgangspunkt og forhåpentligvis ett mye bedre liv! Takket være DERE, takket være OSS! 11998855_10156145700865354_4720609558400433278_n

Jeg gleder meg VILT, og kan nesten ikke vente til neste gang jeg har en stor dag, for da har jeg selvfølgelig tenkt til å gjøre AKKURAT det samme!

Nå skal jeg sove, restituere og la det synke enda mer inn. For nå er jeg helt ferdig.

Men aldri før har det vært så inderlig verdt det!

En priviligert og lykkelig Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

30. TRE-TI!

Jepp, da var jeg rundet det store 3-null! Jeg har blitt tretti. Eller som man sier nå som man har bikket tretti, jeg er blitt tredve. Tredve år. Jeg er tredve.

Aldri mer i tyve-årene. Aldri mer i ungdomskategorien. Jeg har for lengst passert der jeg blir spurt om legitimasjon på utesteder, vinmonopolet og på butikken. Jeg er for gammel til mye. Jeg er definiert som voksen både på universiteter, på NAV, all offentlig transport og i samfunnet generelt.

Hadde det stått om meg i avisen hadde jeg ikke lenger blitt beskrevet som en kvinne i slutten av tjue-åra. Jeg hadde nok blitt omtalt som en dame i tredve-åra.

Jeg er tredve.

Jeg er “voksen”.

Og det er aldeles fantastisk!

Aldri før har jeg synes det har vært så deilig å bli ett år eldre. Aldri før har jeg vært så takknemlig for å bli ett år eldre.

Jeg er tredve.

Og det er så ubeskrivelig deilig!

Herlighet, ingenting har jo forandret seg det siste året. Jeg er fremdeles syk, kanskje til og med en del sykere. Jeg har fremdeles M.E, sliter med de mye samme tingene. Jeg bor på det samme stedet (enn så lenge), har fremdeles ikke jobb, er fremdeles ikke gift og har fremdeles ingen barn, hverken her eller der. Ingenting forandret seg fra 10-11 september.

Men alt har allikevel forandret seg det siste tiåret. Og JEG er forandret som person fra jeg var en tyveåring til jeg er en tredveåring.

For første gang i mitt liv kan jeg virkelig stå inne for at jeg vet hvem jeg er.

Jeg vet hva jeg vil, hva jeg ønsker, hva jeg trenger. Jeg er ikke usikker på meg selv lenger, på hva jeg skal bruke livet mitt til, på hva jeg står for.

Jeg vet det.

Jeg vet hvem Hilde er, og jeg er ikke redd for å vise det.

For all del, det er mye som ikke er på plass enda, praktisk og det hele, hjelpe meg.

Men jeg har funnet min plass. Mentalt. Jeg er sikker på meg selv.

Og det kjennes så helt ubeskrivelig herligt!

Så får alt det andre i voksen-livet komme etterhvert.

Jeg har tross alt bare vært tredve i to dager.

Hilde, ja HILDE, ikke bare med stor H, men med caps lock over det hele!

Posted in Generelt | Leave a comment

Iiissj.

Bare kjempe sliten.

Nyoperert i livmoren. Igjen.

Smerte-full.

Emosjonell.

Fremdeles full i M.E.

Restituerer for harde livet.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Hilde’s sång.

Hilde’s sång.

Det er nå som livet mitt er.

Jeg har hatt en liten stund her på jorden.

Og min lengsel har brakt meg hit,
det jeg savnet og det jeg fikk.

Det er fortsatt slik jeg har valgt.
Min tillit langt unna disse ordene,
som har vist en liten bit
av himmelen, jeg aldri har nådd.

Jeg ønsker å føle at jeg er i live.
All den tid jeg har, å leve slik jeg vil.
Jeg ønsker å føle at jeg er i live.
Å vite at jeg er nok.

Jeg glemte aldri hvem jeg var.
Jeg bare la den sove.
Kanskje jeg ikke hadde noe valg,
bare ønsker om å forbli.

Jeg ønsker å leve lykkelig.
Fordi jeg er.
Være sterk og fri.
Se hvordan natten går til dag.

Jeg er her.
Og livet mitt er bare mitt.
Og himmelen, som jeg trodde det var,
bør jeg finne der ett sted.

Jeg ønsker å føle at jeg levde mitt liv.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Finurligheter.

Det er mye som er så rart…

-Dejavu for eksempel, følelsen av å ha opplevd nøyaktig det samme før, med de merkeligste ting i de underligste situasjoner.

-Hvordan du kan banne på at den ene gangen du går på butikken KUN for å kjøpe en pakke Libresse Ultrafeite Nattbind med 40 dråper, så er det lillebroren til eksen din som sitter i den eneste kassen som er bemannet.

-Det snodige fenomenet som alltid sørger for at når du forlater leiligheten om morgenen i støvler og med paraply,så kommer solen frem og prikker deg ironisk på skulderen, men går du hjemmefra i tynne småsko og en nyinnkjøpt hvit silkebluse, ja da sitter værgudene og humrer godt for seg selv når det begynner å styrtregne der du står og venter på bussen.

-At man ALDRI treffer kjentfolk på kjøpesenteret når man skal innom polet på vei til fest og er snasen fin og pyntet fra topp til tå. Når du har vært å trent, tatt sol, og skal innom for å hente noe på posten derimot, DA treffer du kjentfolk på rekke og rad. Og de er selvfølgelig snasne fine og pyntet fra topp til tå.

-Hvordan det har seg at enkelte kjøper biler til mange hundre tusen kroner, men bruker all sin tid bak rattet på å irritere seg over at bensinprisene har steget med 1 øre literen.

-Den merkelige tradisjonen vi har i Norge med å hilse på alle fremmede vi treffer på fjellet, i båt og andre nordmenn i utlandet. Andre boller er det derimot når vi går til postkassen og ser naboen komme gående mot oss, da trekker vi hetten over hodet og spiller både blind og stum.

-At du har is-skrapen liggende å irritere deg i bakvinduet på bilen hele sommerhalvåret, men den første dagen med frost på frontruten er den plutselig sporløst forsvunnet.

-Hvordan selv de mest hardbarkede ateister og ikke-troende mennesker ofte tyr til Gud og bønn i en truet eller nær-døden situasjon.

-At det bestandig, og misvisende nok, alltid er de menneskene som ikke har barn som kan barneoppdragelse best, og de menneskene som aldri har tatt i en hund som forteller deg hvordan du skal disiplinere din.

-Hvordan du i trafikken kan både tute vilt, knytte neven og vise fing til en forbikjørende trafikant som ikke følger trafikk-reglene, men er det en person som sniker foran deg i køen på bybanen og tar det siste ledige setet, kaksete og arrogant, så holder du helt kjeft.

-Det uforståelige ved at det er mulig å skape en verdens-omfattende trend som innebærer å ta bilde av seg selv med trutemunn og halv-åpne sotete øyne, og i tillegg tillate noen å “skrive” en bok basert KUN på disse bildene av seg selv, publisere, legge frem i butikkene, og sjokkerende nok ta betalt for hærverket.

Det er mye som er så rart.

Små finurligheter.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Gain and pain.

Det er en sånn dag. Dagen derpå. Dagen derpå etter det som tilsynelatende kjennes ut som 5 uker på non-stop hard fylla.

Baksmell.

Våknet i dag morges av ett kjempe panikk-anfall. Adrenalinet pumpet, jeg kaldsvettet, hev etter pusten og hele kroppen stod i spenninger. Jeg skalv, ristet og hver indre organ knøt seg.

Fullstendig kollaps.

Nå har det roet seg litt. Jeg får puste, og tåkesynet er borte. Jeg er fremdeles urolig, rastløs og stresset i kroppen. Hodet verker som ett helvete og hele kroppen min klør, både på innsiden og utsiden.

Jeg klarer ikke å sitte i ro men jeg har ikke krefter til å bevege meg.

Jeg kjenner jeg må grine men det kommer ingen tårer.

Jeg vil sove, men smertene i kroppen holder meg våken.

Kvalmen er ekstrem.

Hva gjorde jeg i går? Nesten ingenting.

Men før det? Altfor mye.

Sånn er det.

Lots of gain, extremely pain.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Ka e du redd for?

Selvinnsikt.

imageJeg har veldig lenge tenkt og følt at kjærlighet har vært en tapt sak for min del. Ihvertfall så lenge jeg er syk. Kanskje muligheten for å finne “den rette”, min “sjelevenn” vil komme den dagen jeg er 100% friskmeldt. Kanskje. Da. Men ihvertfall ikke før.

For hvem vil vel være sammen med en sjukling? Hvem synes vel at en med en kronisk utmattelse er sjarmerende? Hvem er vel villig til å ha ett forhold som allerede fra første stund kan være slitsomt og krevende?

Ingen.

Har jeg tenkt.

For jeg har helt ærlig følt at jeg ikke har vært noe å være sammen med. At ingen ville komme til å kunne elske en som meg. Jada,det er like dramatisk og patetisk som det høres ut som.

Jeg har ikke tenkt sånn fordi jeg har dårlig selvtillit. Det er ikke fordi jeg ikke er en bra person. Men fordi jeg er syk.

Derfor har jeg også gjort noen dårlige valg. Jeg har valgt bort de som virkelig har elsket meg og ønsket meg alt godt, fordi jeg tenkte og følte at de fortjente bedre. Jeg var redd. Så har jeg valgt de som ikke elsket meg riktig, de som behandlet meg dårlig og ikke bare ønsket meg alt godt. Fordi jeg tenkte og følte at jeg ikke fortjente bedre. Jeg var redd.

Redd for å ikke strekke til. Redd for å ikke være bra nok. Redd for å ikke være like bra. Redd for å drukne i dårlig samvittighet. Redd for å hindre. Redd for å sinke. Være i veien. Være en byrde. Redd for å være ett problem. Redd for å såre. Redd for å bli såret.

Det var jeg redd for.

Men nå er jeg ikke redd lenger.

Jeg er verdt å bli tatt en sjanse på. Jeg er verdt å bli satset på.

Jeg er verdt det.

Han er også det.

Hilde,kjærlighets-kilde!

Posted in Generelt | Leave a comment

Vindstille.

Da var siste rest av gjester dratt fra hytten og vendt nesen hjemover mot henholdsvis ulike deler av verden, Singapore og Bergen. Det er bare Oliver,min far og meg selv igjen.

Herlighet så fantastisk deilig.

Misforstå meg rett, de siste ukene har vært de beste hittil i år, regelrett ubeskrivelig fantastiske. Og denne sommeren har vært en av de desiderte beste! Hytten har vært fylt opp til listekantene med de fineste menneskene jeg kjenner, det har vært endeløst med god stemning og latter, og ikke minst kjærlighet for min del. Fra start til slutt.

Sommer 2015 ass, ett fabelaktig eventyr.

Men nå er jeg sliten.

Rettere sagt, nå er jeg ferdig.

Like ferdig som Stoltenberg da Siv Jensen ropte -Morna,Jens. Like ferdig som Tor Hushovd etter å ha krysset mållinjen i Paris. Like ferdig som Rickard Nordling i Brann. Like ferdig som Trude Dreveland burde vært i all politisk sammenheng.

Helt ferdig.

Helt tom.

Det er stille på fjorden. Det er stille på øyen. Det er stille på hytten. Ikke en lyd bortsett fra gresshoppene som knitrer, fluene som svirrer og fuglene som kvitrer.

Det er vindstille.

Men i hodet mitt er det fullstendig heavy metal festival og jeg befinner meg midt på scenen, plassert mellom to høyttalere på størrelse med kongehuset.

Sånn blir det, når stillheten omringer meg og jeg plutselig får mulighet til å høre mine egne tanker. Jeg har gått som en zombie på autopilot i ett eget vakuum univers de siste dagene. Nå skal skuldrene senkes, pusten balanseres, og alle opplevelser og inntrykk skal fordøyes.

Men aller først, skal jeg bare sove.

Vindstille søvn.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Rosa skyer, butterflies and unicorns!

Det er vel ikke til å stikke under en sol,lukte på mosen eller bære gnag over at jeg er forelsket for tiden. Nei,det er ingen hemmelighet. Vi er til og med kjærester på facebook, så mer seriøst blir det jo faktisk ikke! Er det på Facebook er det tross imagealt (nesten) skrevet i stein!

Det er herlig, åh, så ubeskrivelig deilig!

Jeg hadde glemt hvordan det var. Som 29 år og 10 måneder gammel trodde jeg aldri at jeg skulle havne tilbake til fjortis boblen. Men skulle du sett, her er jeg nå! Som en tenåring i sin beste (eller verste) alder. Fnisete, rødmende og full i hormoner. Nervøs, overlykkelig, keitete og surrete. Ukonsentrert, tullete og barnslig. Fjollete og forfengelig.

I min egen lille lykkelige verden.

Sammen med han.

Husker dere at jeg skrev at jeg søkte etter en mann med stor M? Vel, han har jeg funnet.

Nå skal jeg prøve å tørke av meg det lykkelige gliset som går fra øre til øre før kjeven min knekker, og så skal jeg nyte det nye livet mitt i den herlige boblen og håpe av hele mitt hjerte at den aldri sprekker!

Hilde-pilde-med hjertet i bilde(t).

 

Posted in Generelt | Leave a comment

Lykkeliten!

imageimageimage

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har det veldig,veldig fint for tiden. VELDIG fint. imageimageimageimageimageimageimage

Posted in Generelt | Leave a comment

Fra eg-o til deg-o.

Det forrige innlegget (knis) var en liten brødsmule egoisitsk ladet. Derfor synes jeg det passer seg med atter ett “gjør gode gjerninger” spark fra meg til litt deg, men desidert hardt og brutalt i kjapp retur til meg selv igjen. Eg ska væra snill no.

Artikkelen er fra psykolog.com, en side jeg helt sikkert burde vært inne på mye oftere.

Gjør noe for andre uten å si det til noen.

Når vi er genuint rause ovenfor andre uten å nevne det til noen, sitter vi i igjen med de gode følelsene knyttet til den gode gjerningen, og ikke de følelsene som stammer fra andres annerkjennelse og egoets utrettelige behov for beundring.

Medfølelse og godhet for andre er et viktig grunnlag for både fysisk og psykisk sunnhet. Når livet handler mer om å tilkjempe seg fordeler, befinner man seg mer eller mindre i konkurranse til sine medmennesker, noe som er kilden til både stress, grådighet, fiendtlighet og et arsenal av andre destruktive følelser. Selvutvikling kan handle om å trene kroppen eller finne balanse i tanker og følelser, men de som virkelig lykkes med egen utvikling, kjennetegnes ved at de er rauser og har en genuin omtanke for andre.

Egoisme betyr å være selvisk eller egennyttig. Egoisme innebærer å eksistere for sin egen skyld. I motsatt ende finner vi det som kalles ”altruisme”. Altruisme betyr å være uselvisk eller uegennyttig. Altruisme innebærer å eksistere for andres skyld. Noen mener at mennesket modnes i takt med at egoistiske tendenser dempes til fordel for større grad av altruistiske trekk.

Dersom vi forstår egoisme som en posisjon hvor vi er opptatt av å dekke egne behov i kombinasjon med lite omtanke for andre, er det nok et trekk de fleste av oss har i mer eller mindre utstrekning. Jeg ser for meg at de fleste går rundt med et «Ego i underskudd» som trenger noe fra omgivelsene for å føle seg ”god nok”. Har man et stort underskudd, trenger man mer fra andre, noe som også betyr at man har mindre å gi. Kanskje finnes det noen få mennesker som er så ”psykologisk modne” at de lever på et ”ego i balanse”. I en slik situasjon kan man forvente at våre behov endrer seg fra å være ”egoistiske” til å bli mer ”altruistiske”. I en underskuddsposisjon (egoismen) er vi orientert mot å dekke egne behov som ofte dreier seg om å få andres beundring, anerkjennelse, støtte, omtanke eller andre fordeler. De som derimot er i overskudd, som har en sunn aksept og realistisk ”kjærlighet til seg selv”, vil snarere utvikle et behov for å gi til andre.

Medfolelse som selvutviklingI denne artikkelen presenteres et ganske enkelt «selvhjelpstips»: Gjør noe for andre uten å fortelle noen om det. Gode gjerninger gir oss ofte gode følelser. Det er alltid bra å gjøre noe for andre, men dersom vi gjør det uten å høste anerkjennelse eller beundring, kan vi la de gode følelsene forbli uforstyrret i oss selv. Det er nok sant at man bør gi for gavmildhetens skyld, og når man er raus ovenfor andre, uten å nevne til noen, sitter man igjen med de varme følelsene som kommer fra den gode gjerningen, og ikke de følelsene som kommer fra andres annerkjennelse. Det er en vesentlig forskjell. Førstnevnte er en genuin følelse, mens sistnevnte handler mer om et ego som vil sole seg i andres beundring.

Dalai Lama tilhører en tradisjon som virkelig har sett verdien av genuin medfølelse eller altruisme. Ekte omtanke ovenfor andre gir oss fred i sjelen, mens ego i «underskudd» lett gjør livet til en anstrengende kamp om å føle seg verdifull i det man oppnår noe fra andre. Å gjøre noe godt for andre uten at noen bifaller det vil på sett og vis være å sette Dalai Lamas filosofi ut i praksis. Det baserer seg på en idé om at vi kan trene opp genuin medfølelse ved å tilstrebe uselviskhet og godhet uten at motivasjonen er å høste mer «kapital i egen status.»

Dersom man har bestemt seg for å investere i selvutvikling, bør man passe på at man inkluderer en praksis som dyrker det mellommenneskelige og sosiale på en positiv måte. I den såkalte MEG-generasjonen finner man en del egoistiske tendenser. Mye handler om indre ro, min egen selvrealisering eller åndelige åpenbaring, mens man i mindre grad kultiverer det sosiale og medmenneskelige. Lykkelige mennesker er sannsynligvis i ganske god balanse selv, men resultatet er at de har mindre «ego-behov» og følgelig mer å gi til andre. Jeg er overbevist om at den hederligste formen for selvutvikling ikke bare har fokus meg «meg», men anerkjenner at det å være «meg» er avhengig av et «vi».  Vi bør med andre ord passe på at vi har en praksis som inkluderer omtanke for andre som et avgjørende element.

Øvelse:

Se om du kan finne en anledning i kommende uke til å gjøre noe for andre uten å fortelle det til noen. Andre muligheter er å melde seg inn i en veldedig organisasjon eller engasjere seg i et prosjekt som kan være til hjelp for andre. Det er mange kloke mennesker som har innsett at livet får en helt annen dybde og mening når man klarer å involvere seg i noe som overgår de behovene vi har i vårt «lille selv». ”

Jeg skal gjøre øvelsen hver dag fremover. Så blir det litt mer ying og yang og slutt på ego-sang! På de aller fleste områdene ihvertfall.

Værmessig er jeg egoist litt til.

Hilde Lama.

Posted in Generelt | Leave a comment

La det regne,la det rock`n roll!

Alle snakker om været for tiden. ALLE! Hele tiden!

Derfor skal jeg det også.

Alle klager over været for tiden. ALLE! Hele tiden!

Men det skal ikke jeg.

Ikke fordi jeg skal prøve å være så jævla kvalmende optimistisk og positiv. Neida. Ikke i dag. Bare enkelt og greit på ett regelrett egoistisk grunnlag. Selvopptatt som jeg er. For det sommer-været som har vært i det siste, passer meg langt over UTMERKET! Dette været er rett og slett ingenting mindre enn perfekt for meg!

summer-rain-on-the-flowers-hd-wallpaper-download-summer-rain-images-freeJada,jeg skjønner at dere alle lengter etter strålende sol og varme, båt, grilling og bading. Så varmt og fint, så deeeeilig. Og for all del, jeg unner dere det av hele mitt hjerte! Men dere hadde varmerekord i fjor, nå vil jeg ha en kald og deilig sommer.

Det er helt naturlig å glede seg til sommeren. Ferie, fri, fint vær, reising, opplevelser, morro og etterlengtede feriepenger. Så klart!

Men det er veldig naturlig å glemme de som ikke gleder seg like mye til samme årstid. For oss med M.E er ikke denne årstiden alltid like enkel. Vi kan ikke ta ferie fra sykdommen. Vi får ikke fri fra smerter. Vi må forholde oss til behandling, kosthold og sykdom, like mye midt på sommeren og i fellesferien, som resten av året. Vi kan ikke dra på ferie på samme måte som andre. Solen og varmen gjør mange av oss til dels dårligere. Hodepinen blir sterkere og verre, varmen gjør oss (som alle andre også) enda slappere og trøttere. Vi kan fremdeles ikke være med på like mye morro som alle andre, vi tåler fremdeles ikke de samme opplevelsene som friske mennesker gjør. Og for all del, vi får selvfølgelig ikke en eneste lusen krone i feriepenger. Nada!

Sommeren og sommerferie er ett desidert høydepunkt i året for de aller fleste. For oss er det bare en årstid lik som alle andre, bortsett fra at det er varmere og vondere, og for mange av oss veldig sårt å føle at man går glipp av så ekstra mye mer enn alle andre disse ukene.

Derfor kan jeg fortelle dere: det er ikke alle som synes sommerværet så langt i 2015 har vært så fryktelig ille. Jeg for min del ihvertfall, er strålende fornøyd.

Skulle ønske det kunne vært sånn som dette, høst og vår om hverandre i en herlig harmoni, hele året. Vekk med sommer og vinter. Ikke for alltid altså, men for nå.

Det er så deilig å kunne sitte ute i hagen og nyte været, vinden og tidvis duskregn.

rain_over_me_by_sandrafd-d59i7ac

Det er deilig å kunne gå en tur å glede seg over at det er overskyet men ikke regner, istedet for å måtte beskytte seg mot solen og intens hodepine.

Det er så deilig når det blåser, og man kan ta på seg en varmere genser men fremdeles sitte ute, istedet for å måtte gå inn å gjemme seg.

Det er deilig å “få lov” til å sitte inne med god samvittighet en fredagskveld midt på sommeren, fordi det er vått og kjølig ute og ingen er lysten på å erobre byen.

Det er deilig å slippe å se alle de utallige og endeløse bildene på facebook, instagram, snapchat og andre steder, av solbrune lykkelige friskuser, festival-liv, strandliv, båtliv, partyliv og morro.

Det er så deilig å ikke kjenne seg så indelig ensom når man tilsynelatende er den eneste som ligger på sofaen og trykker på fjernkontrollen en onsdag formiddag til kveld, midt i fellesferien.

Ja, det er så utrolig egoistisk og deilig, å ikke føle at man går glipp av så uendelig mye, også på denne tiden av året.

Dårlig vær gir oss en liten fair sjanse til å kanskje klare å holde bitte litt tritt med resten av befolkningen. Bitte bitte bitte litt innemellom ihvertfall. Om vi er heldige.

Og så blir jo dagene med strålende sol og stekende varme så utroooolig mye deiligere og vilt mer satt pris på når de endelig kommer, for alle dere andre!

Er det ikke nesten på grensen til en vinn-vinn situasjon da?

Neida. Jeg vet at min egoisme har skutt i taket nå. Men skitt la gå.

summer_rain_by_sugarock99-d2y7w1cJeg sier det som det er.

Om det regner annenhver dag, er overskyet annenhver dag, og strålende sol en dag i ny og ne (mest for deres del), så anser jeg sommeren (helt for min del) som værmessig perfekt!

Sorry folkens.

Spar feriepengene de av dere som kan, og ta en tur til syden.

Nå skal jeg kle på meg ull fra topp til tå, sette meg ut i min deilige solfrie hage, på en tørr hagepute på en klissvåt hagestol, og virkelig NYTE lukten av vått gress, våt asfalt og følelsen av frisk og deilig luft!

Sommerværet 2015- I SALUTE YOU!

Ego-trip, nacho-dip, regnvær-sipp, puppe-glipp, Hilde-Blipp!

Posted in Generelt | Leave a comment

See you again.

It’s been a long day without you, my friend
And I’ll tell you all about it when I see you again
We’ve come a long way from where we began
Oh, I’ll tell you all about it when I see you again
When I see you again

Damn, who knew?
All the planes we flew
Good things we’ve been through
That I’ll be standing right here talking to you
  About another path
I know we loved to hit the road and laugh
But something told me that it wouldn’t last
Had to switch up
Look at things different, see the bigger picture
Those were the days
Hard work forever pays
Now I see you in a better place.

How can we not talk about family when family’s all that we got?
Everything I went through you were standing there by my side
And now you gone be with me for the last ride

It’s been a long day without you, my friend
And I’ll tell you all about it when I see you again
We’ve come a long way (yeah, we came a long way) from where we began (you know we started)
Oh, I’ll tell you all about it when I’ll see you again (let me tell you)
When I’ll see you again

First you both go out your way
And the vibe is feeling strong
And what’s small turn to a friendship
A friendship turn to a bond
And that bond will never be broken
The love will never get lost
And when brotherhood come first
Then the line will never be crossed
Established it on our own
When that line had to be drawn
And that line is what we reach
So remember me when I’m gone

How can we not talk about family when family’s all that we got?
Everything I went through you were standing there by my side
And now you gone be with me for the last ride

So let the light guide your way
Hold every memory as you go
And every road you take, will always lead you home

It’s been a long day without you, my friend
And I’ll tell you all about it when I see you again
We’ve come a long way from where we began
Oh, I’ll tell you all about it when I see you again
When I see you again

When I see you again.

Posted in Generelt | Leave a comment

Jeg ler,derfor er jeg.

Finnes det noe i denne verden som er herligere enn latter?

Latter er, i mine ører, den vakreste lyden som finnes!

Og latterkrampe for eksempel, den deiligste følelsen!

JEG ELSKER Å LE!

Jeg hadde tenkte å skrive noe morsomt om latter, og ettersom jeg er en skribent av de sjeldne og virkelig undersøker grundig alle temaene jeg skal belyse på denne utrolig beleste og viktige nyhetsbloggen, så googlet jeg selvfølgelig “hva er latter”.

Dette var noe av det første som kom opp:

  • 28. mar. 2006 – At «latter er den beste medisinen» har vi alle hørt. Medisin mot hva? Det finnes masse bevis for at latter kan forbedre menneskers helse og …
  • 7. aug. 2007 – Sosial latter oppstår for eksempel når andre ler, og vi ikke helt vet hva de ler av. Så kan vi le ond-skapsfullt, eller når vi er redde. Hjerneskader …
  • 11. mai 2013 – Adferdsekspert Judi James fikk i oppdrag av en vinprodusent å kategorisere forskjellige typer latter, og forklare hva slags latter det er snakk om, …
  • 29. des. 2004 – Hvor ofte ler du? Svaret er at du sannsynligvis ler ganske mange ganger hver eneste dag. Ikke rart at latter er blitt et forskningsfelt. For hva er ..
  • 30. jan. 2015 – Visste du at latter kan gi deg brokk og urinlekkasje?

Etter den siste der, som tydeligvis er en skrekk og advarsel til alle oss som ler mye, så stoppet jeg opp. Det får da være grenser. Vi vet vel alle hva latter er. Det er den beste medisin mot det aller meste.

laughing_seal_on_beachOg så er det tydeligvis, har jeg nå lært, oppskriften på hvordan man skal få brokk og urinlekkasje. Men vi visste vel også det fra før, du har ikke ledd med hele kroppen og litt for mye til, før det kommer noen uheldige og ukontrollerbare små dråper i undikken.

Siden jeg (som dere har skjønt) elsker lister, så skal dere nå få en utfyllende liste over de ti mest vanlige latter-typene. Kom over den på en av de første sidene på google om latter, ja, jeg trykket meg faktisk inn på alle utenom den siste. Den følte jeg var unødvendig. Alle de andre var selvfølgelig kjempe viktige.

You. Are. Welcome.

Hveselatteren: Denne kan også beskrives som undertrykt fniselatter. Ifølge James (som Laughing-sealhar forsket på feltet) har mange som for eksempel har jobbet i et miljø der høylytt latter ikke er greit (for eksempel folk som sitter i et åpent kontorlandskap der kollegene stadig er på telefonen) utviklet denne lattertypen. Den kombineres gjerne med en hånd foran munnen.

Den smittende latteren: Noen har en herlig latter som smitter veldig lett. Da er lydene som kommer gjerne sammenhengende, det vil si at personen ler uten stopp, og samtidig smiler bredt. Ofte prøver personen å undertrykke latteren, fordi hun vet at når hun først drar i gang klarer hun ikke stoppe. En skikkelig humørspredende latter!

Undertrykt eksplosjonslatter: Denne er beslektet med den smittende latteren. Det bobler opp, men personen prøver først å unngå latterkulen. Det går til slutt ikke, og latteren eksploderer ut. Det handler gjerne om at vi ler av noen, eller noe dumt noen har sagt. Vi vil først prøve å ikke le, men det går ikke …

Orangutans LaughingPåtvungen latter: Denne virker nesten innøvd, og fremstår ikke som helt ekte. Kanskje ler personen av høflighet, eller så kan det være at hun ikke helt skjønner humoren, men ler fordi hun ser alle andre gjør det. Smilet treffer ikke øynene, og latteren kommer ikke fra magen, slik den smittende latteren gjør.

Kunstig latter: Denne er nært beslektet med den påtvungne latteren, men involerer gjerne mer overdrevent kroppsspråk, som risting på skuldre. Personen forstår ikke helt hva som er morsomt, og latteren når ikke øynene. Folk som ler kunstig har ofte ikke lært å le skikkelig, ifølge James. Noen bruker forøvrig denne for å være morsomme, og få andre til å le.

Babylatteren: Når noen ler så de høres litt ut som en baby som gråter, er det gjerne fordi de vil dekke over en flause. Du vet, den unnskyldende litt lavmælte latteren vi slipper ut når vi har sagt noe dumt, og er redd for hva publikummet tenker om oss.

Barnlig fniselatter : Utbrudd av fnising og latter mens personen ser på andre for laughing-animals-17bekreftelse er en type latter barn gjerne har. De er ikke helt sikre på at det er greit å le, men må bare, og vil helst dra med seg andre på moroa. Litt rampete, men ganske sjarmerende.

Brølelatter: Dette er latteren som overrasker. Hvordan kan en så liten og nett dame le så høyt og voldsomt? Brølelatteren er veldig spontan, og indikerer at personen er en spontan type, som kanskje innimellom ler på feil sted, og noen ganger må unnskylde seg etterpå.

Fnising: Ren og skjær fnising kommer ofte som svar på for eksempel upassende brølelatter. Fniseren vet at det er galt å le høyt, men synes situasjonen er morsom. Folk som alltid bare fniser er gjerne lavmælte og litt sjenerte, men likevel sosiale og med et godt humoristisk blikk.

Laughing_owlMonoton latter: Vanligvis ler vi i forskjellige toner, men noen har en monoton latter som ikke skifter tone i det hele tatt. Denne latteren legger vi lett merke til, og ofte spør vi oss om den er ekte eller ikke. Den kan godt være det, men noen ganger ler personen slik for å få oppmerksomhet.

Om ikke det var opplysende og spennende lesing,ja da vet sannelig ikke jeg hva dere er på jakt etter her i livet.

Er vel ikke til å stikke under en stol, eller gjemme i mosen som de sier på Paradise Hotel, at jeg definitivt går under kategorien BRØLELATTER. Først og fremst ihvertfall.

Hvilken latter har DU?

Trenger du 5 gode grunner til hvorfor du bør le mer? Ta en titt her da vel :

Om ikke annet, så har vi ihvertfall lært at det ikke bare er lov, men faktisk både smart og sunt, å le hjertelig av forstoppelse!

Men er du usikker på hvordan du egentlig skal le helt RIKTIG? Det finnes en måte du kan øve deg på nettopp dette. Se og lær:

Da har vi lært nok om latter for i dag.

Så det er bare til å sette i gang, le, le, LE!

Le til krampen tar deg og du får brokk!

Ha-he-ho-Hi-lde!

 

Posted in Generelt | 2 Comments

Veldi grei, synes nå jei.

Les den på din vei, uten å bli lei, av kronisk syke mei, som er så glad i dei!

19 ting mennesker med en kronisk sykdom vil du skal vite :)

Som en sei, Hilde-tittentei!

Posted in Generelt | Leave a comment

Lange dager, våren fager.

Det er så lange dager for tiden. Til tider kjennes det ut som om alt bare har stoppet opp, og både tiden og omgivelsene står stille. På feil måte.

Det er fremdeles vår, ja til og med været har stoppet opp. Jeg står fast i gjørmen og stamper i samme støvler i samme gjennomvåte jord. Følelsen av å gå og gå, men aldri komme frem. Åpne nye dører men det er samme betongvekk bak hver eneste en. Jeg kunne garantert kommet opp med en haug av bedre og mer klisjefylte metaforer, men jeg er for sliten og trøtt. Dagen har vært for lang.

Det skjer ingenting. Jeg kommer meg ikke fremover.

Forandring er ett gjemt og glemt ord.

Allikevel er dagene så evig lange og utmattelsen helt ubeskrivelig når kvelden kommer.

For det skjer mye der ute. Bare ikke her inne.

Jeg er ferdig med å glede meg til tiden som kommer. Ferdig med å ønske at tiden skal gå fort, ferdig med å bare se fremover.

Let__s_Stop_Time_by_Kezzi_RoseSavner følelsen av at du har det så utrolig godt akkurat her og nå, at livet, eller bare den ene stunden og øyeblikket du befinner deg i akkurat der og da, er så inderlig fint, så tilnærmet perfekt, at du simpelthen skulle ønske at verden bare stod fullstendig stille, og at dagen i dag, dette ene øyeblikket, denne følelsen, skal vare evig.

Jeg savner følelsen av å ønske så hjertelig at tiden skulle stå stille.

Nå ønsker jeg bare at tiden skal gå fort.

Klokken tikker-Hilde går.

Posted in Generelt | 1 Comment

I believe I CAN`T fly!

Som jeg skrev i det forrige innlegget så gruet jeg meg voldsomt til å sitte på flyet på vei til bryllup i syden. Jeg gruet meg VILT. Men jeg prøvde så hardt å overbevise mine to trofaste lesere om at dette kom til å gå heeeeelt fint, at jeg nesten trodde på det selv til slutt. I tillegg brukte jeg mesteparten av tiden min hos psykologen min på Solli, dagen før avreise, til å snakke om angsten og hva jeg skulle gjøre om jeg fikk ett virkelig kraftig panikk-anfall på flyet. Hun kom med veldig mange gode råd, i tillegg til tre ark med grundig forklaring på hva som skjer i kroppen under angst, og hvorfor det ikke er farlig. Etter så mange år med angst kan jeg de arkene utenatt, men det kan kanskje ikke DU? Skal dele noe av det med dere her, så vet dere det, om det noen gang skulle oppstå en situasjon hvor dere desverre skulle komme til å trenge den informasjonen.

Da kan dere bare tenke : WWHND? (det gjelder generelt alt av valg og beslutninger i livet for øvrig), som står for WHAT WOULD HILDE NOT DO? , “tune” inn på bloggen i det panikken begynner å spre seg, lese gjennom punktene, ta til dere rådene og forhåpentligvis få en hel del bedre opplevelse enn det jeg fikk….

Angst og kroppens reaksjoner.

“Det er tilnærmet umulig å beskrive opplevelsen av angst med en komplett liste over symptomer, årsaker eller forklaringer. Opplevelsen er ofte svært personlig:noen opplever en “”sldri hvilende”” urofølelse, mens andre hovedsakelig har mageproblemer. Selv om det er mange fellestrekk i angstens fysiske kjennetegn, er det erfaringsmessig ikke slik at mennesker opplever angst i samme type situasjoner.

Erfaring viser at bak den enkelte “”situasjon”” beskriver mange selve de indre følelsene med stor likhet;maktesløshet, følelsen av å ikke strekke til, udugelighet eller følelsen av å ikke bli sett. Varselsignalet i kroppen, det vi kjenner som angst, er egentlig ett uttrykk for et sofistikert, men likevel primitivt forsvarssystem.

Det er nødvendig å ha beskyttelsesmekanismer mot omverdens trusler, man overlever kun, når man er i stand til å flykte fra, eller bekjempe en fiende. Her trår den basale fysiologi (=læren om kroppens funksjon) til og gjør det mulig å forutsi både hva som skjer og hva de engstelige opplever.

Når vi registrerer en fare, trer mekanismen til. Hjernen sanser faren ved at en kjertel som kalles hypofysen, via signalhormoner, sender bud til binyrene, som igjen slipper adrenalin løs i blodbanen. På ti-dels sekunder påvirker adrenalinet mange organsystemer til å klargjøre seg for å slåss eller flykte (engelsk:fight or flight).

Så, hva betyr dette for angstpasienten? Jo, det betyr at alle de kroppslige symptomene og plagene man kjenner ved angstreaksjonen (eller panikkanfall) er en del av et system for å holde deg trygg-de verken kan eller vil skade deg.”

Det betyr med andre ord: når jeg føler at jeg blir kvalt og ikke får puste, samtidig som kroppen rister og rykker, jeg verken ser eller hører, kaster opp og ikke klarer å stå på beina, så er det ikke farlig. Det går over.

Dette visste jeg. Veldig godt. Og det har jeg alltid visst.

Angsten går over, hver eneste gang. Det er bare så himla kjipt når det skjer ett sted hvor man ikke kan flykte fysisk, gjemme seg eller trekke seg unna. Litt pinlig bare.

Så hva kan man gjøre for å unngå at man får panikk-anfall?

Jo,mine beste, og psykologen min sine beste råd er som følger:

-Sørg for å få en god natt søvn på forhånd. Spis riktig. Ha vann tilgjengelig.

-Ikke drikk alkohol.

-Ha med deg distraksjoner. En bok eller ett kryssord for eksempel.

-Ha musikk på ørene om du ønsker det.

-Noen ganger kan det hjelpe å telle, spille kort, høre på lydbok eller noe annet som krever fokus og konsentrasjon.

-Allier deg med noen om du kan det. Snakk med den/de.

-Pust i en papirpose om angsten er begynt å spre seg. Pust rolig.

-Beveg deg om det er mulig, helst beveg deg fort eller gjør noe som krever styrke.

Det finnes helt sikkert uendelig med råd der ute, men dette er noen av de jeg har brukt mest opp gjennom tidene ihvertfall. Ofte gjør jeg flere av de samtidig, for å få alt fokus og alle sanser bort fra angsten. Hører gjerne på musikk på ørene, samtidig som jeg spiller på mobilen og leser i ett blad for eksempel. Slitsomt men effektivt. For meg sådan.

Mange gode råd finnes det, og jeg har prøvd de fleste.

Men hva gjorde jeg på flyturen ned til syden?

Jo, jeg styrtet tre glass med hvitvin før jeg gikk inn på flyet, spiste en tilsynelatende uoverkommelig mengde med snop og mat etter å ha gått ombord,  samtidig som jeg fortsatte å drikke glass på glass med hvitvin gjennom hele flyturen.

Jeg hadde selvfølgelig nesten ikke sovet natten i forveien heller, på grunn av angsten.

De to kanskje dummeste tingene man kan gjøre.

Hva sa jeg? WWHND!

Så hva skjedde?

Joda, panikk-anfall fikk jeg selvfølgelig allikevel, til tross for mitt fantastiske sunne og lite gjennomtenkte, impulsive forsøk på å drikke og spise det bort. Fikk ett kjempe anfall.

Det resulterte i at jeg temmelig bedugget og sikkert høylytt, pustet og spydde om hverandre i mange av de altforsmå papirposene man får på flyet, svettet som en gris, skalv mer enn vanlig, gråt litt, tror jeg, og klemte armen til stakkars sidemannen gul og blå.

Smart. Charming. Flottings.

Jeg kastet visstnok skoene mine oppover midtgangen når jeg skulle, som sistemann, gå av flyet, men helt ærlig så husker jeg ikke særlig mye fra denne delen av reisen.

Ble kjørt rundt på flyplassen og til bilen på en bagasjetrille ble jeg også. Det husker jeg ihvertfall såvidt noen glimt av.

Noe av det jeg fryktet mest var som sagt i det forrige innlegget, å miste kontrollen. Godt jobbet Hilde. Jeg mistet fullstendig ALL KONTROLL. Sikkert sammen med vett, forstand og vanlig folkeskikk på toppen av det hele.

Heldigvis har jeg (som nevnt uendelig mange ganger før),verdens aller beste venner og hjelpsomme eks-kjæreste (jada,du leste riktig,det var han som var den stakkars sidemannen), som både tok godt vare på meg, trøstet meg, sørget for at det alltid var en tom papirpose å spy i, og forsikret meg rikelig dagen derpå om at jeg hadde oppført meg såååååå fint og det var absoultt iiiiiingen på flyet som hadde lagt merke til noe som helst!

De er så snille og gode at jeg nesten tror på dem. De altså, sukk. Ååååååh,heldige meg som har sånne mennesker rundt meg!

Så folkens, hva har vi lært av min flotte fly-fadese?

Jo, vi skal IKKE drikke alkohol for å unngå å få panikk-angst. Anfallet kommer allikevel og det blir faktisk bare mye verre, pinligere og ikke minst mer kvalmende. For alle tilstede.

Følg heller de gode rådene, og tenk for all del: WWHD (What Would Hilde Do)!

Og så gjør du det motsatte av det!

Ett bilde sier mer enn 1000 ord…. IMG_3635

Kids: Do NOT try this at home! Eller på ett fly… Bare ikke gjør det noen steder i det hele tatt er dere snille!

Det skal sies at flyturen hjemover gikk så uendelig mye bedre, ettersom jeg var så sliten og utmattet at jeg sov fra før vi kjørte ut på rullebanen til flyet landet. Godt jobbet. Eller bare ren flaks og riktig timing. Uansett, en kraftig bedre opplevelse for alle involverte!

Og ja, dagen derpå etter turen nedover var like ille som fortjent.

Leksen lært!

Over og ut, Hilde trengte vaskeklut!

Posted in Generelt | 1 Comment

Nostalgi i hjertet si.

Åh, ingenting slår denne sangen!

Kim Larsen- min første store musikk-kjærlighet som lita tulle.

Jeg elsket den som lite barn og elsker den som lite barn fremdeles!

Hilde,dæn liiiile pigæ!

Posted in Generelt | Leave a comment