It`s my birthday and I cry if I want to…

I dag er jeg 27 år.

27.

Tjuesyv.

Det er min fødselsdag. Muligens den dagen i året jeg hater aller mest. Jeg liker virkelig ikke  å ha bursdag. Ikke i det hele tatt. Oppmerksomheten i seg selv er ubehagelig nok. Det er kleint. Flaut. Vil ikke være i fokus. Jeg blir klam.

Ja,det er ubeskrivelig rørende og herlig å få så mange gode og hjertevarme bursdagshilsener. Det gleder. Virkelig. Det får meg til å innse hvor mange som støtter meg og er glad i meg, og det er jeg fryktelig takknemlig for. Det betyr alt.Mer enn ord kan beskrive. Jeg innser hvor heldig jeg er som har så mange utrolig fantastiske mennesker i livet mitt. Jeg anser meg selv som den heldigste jenten i verden på det området. Men det minner meg også på hvor mange som er der for meg, og hvor lite jeg føler jeg gir tilbake. Jeg strekker ikke til. Jeg fortjener ikke den gode oppmerksomheten og de fine ordene. Men det er en helt annen historie. For en annen dag.

Mest av alt kan jeg ikke fordra å ha bursdag fordi det er en påminnelse. En perfekt og sterk bekreftelse på at enda ett år er gått. Jeg er blitt enda ett år eldre. Og jeg er fremdeles syk. Misforstå meg ikke nå.  Jeg er evig takknemlig for at jeg har fått lov til å være en del av vår verden enda ett år, og  jeg er evig takknemlig for at jeg har vært så heldig å få lov til å bli ett år eldre. Det er bare så inderlig  sårt å føle at tallet stiger, men kroppen og sinnet blir igjen.

Ett år har gått og jeg har utrettet mye. Mer enn jeg hadde trodd og håpet på. Jeg har hatt enorme oppturer og smertefulle nedturer. Jeg er blitt bedre,ganske mye bedre,men langt ifra helt frisk.

Jeg gleder meg oppriktig og inderlig over min progresjon og hvor mye bedre jeg blir for hver måned 364 dager i året. Dette er den ene dagen jeg ikke klarer å kjenne den gleden.

I dag klarer jeg ikke å fokusere på annet enn alle de tingene jeg hadde trodd jeg skulle ha utrettet innen jeg ble 27 år. Og det er mye. Inderlig mye. Jeg hadde enorme forhåpninger og planer for alt jeg skulle ha oppnådd innen denne tid. Alle jeg skulle ha hjulpet.

Alt jeg skulle ha gjort etter planen. Alt jeg skulle gitt. Alt jeg skulle blitt. Alt jeg skulle hatt. Listen er endeløs.

Og jeg skulle ha blitt frisk. I en alder av 27 år skulle jeg ikke lenger ha hatt M.E. Da skulle jeg jo ha vært frisk i mange år. Tatt igjen tapt tid. Sånn ble det altså ikke.

Nå er jeg negativ. Jeg ser den. Da er det like greit å avslutte.

Jeg skal ikke sitte her å surmule. Hell no. Det tillater jeg ikke meg selv. Det har vært en lang dag. På mange måter. Og jeg har grått nok nå. Jeg er så ubeskrivelig sliten,vond og trøtt. Og lei. Det er på tide å skjerpe seg. Nå skal jeg lese gjennom alle de hyggelige bursdagsmeldingene jeg har fått en gang til. Og glede meg over alle de unike og enestående menneskene jeg har i livet mitt.

Så skal jeg legge planer for mitt neste år. Alt jeg skal gjøre,alt jeg skal få til. Alt jeg skal bidra med positivt,alt jeg skal forandre til det bedre for andre og alle jeg skal hjelpe.

Og om ett år,på denne dag,når jeg fyller 28 år. Da skal jeg være frisk.

Helt frisk.

 

 

This entry was posted in Generelt, M.E and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>