Lange dager, våren fager.

Det er så lange dager for tiden. Til tider kjennes det ut som om alt bare har stoppet opp, og både tiden og omgivelsene står stille. På feil måte.

Det er fremdeles vår, ja til og med været har stoppet opp. Jeg står fast i gjørmen og stamper i samme støvler i samme gjennomvåte jord. Følelsen av å gå og gå, men aldri komme frem. Åpne nye dører men det er samme betongvekk bak hver eneste en. Jeg kunne garantert kommet opp med en haug av bedre og mer klisjefylte metaforer, men jeg er for sliten og trøtt. Dagen har vært for lang.

Det skjer ingenting. Jeg kommer meg ikke fremover.

Forandring er ett gjemt og glemt ord.

Allikevel er dagene så evig lange og utmattelsen helt ubeskrivelig når kvelden kommer.

For det skjer mye der ute. Bare ikke her inne.

Jeg er ferdig med å glede meg til tiden som kommer. Ferdig med å ønske at tiden skal gå fort, ferdig med å bare se fremover.

Savner følelsen av at du har det så utrolig godt akkurat her og nå, at livet, eller bare den ene stunden og øyeblikket du befinner deg i akkurat der og da, er så inderlig fint, så tilnærmet perfekt, at du simpelthen skulle ønske at verden bare stod fullstendig stille, og at dagen i dag, dette ene øyeblikket, denne følelsen, skal vare evig.

Jeg savner følelsen av å ønske så hjertelig at tiden skulle stå stille.

Nå ønsker jeg bare at tiden skal gå fort.

Klokken tikker-Hilde går.