Fly on the wings of…

PANIC!

Nå skal jeg fortelle dere om noe veldig rart jeg sliter med. Dere blir nok ikke overrasket,for at jeg er rar fra fingertuppene og helt inn til ryggmargen er jo en velkjent sak!

Jeg har REISE-ANGST!

Panic attack warning.Aldri hørt om det? Eller har du kanskje hørt om det? Jeg vet ikke om “utfordringen” har det navnet engang, eller om det i det hele tatt finnes noe som heter det. Har det like fult og helt uansett.

Jeg snakker ikke om flyskrekk. For det har jeg (heldigvis!) absolutt ikke. På ingen måter. Jeg stresser heller ikke på forhånd. Har ingen såkalte “reisenerver”. Jeg pakker stort sett helt i siste liten, hiver oppi alt jeg definitivt ikke trenger å ta med eller får bruk for, og glemmer stort sett det viktigste. Men det spiller ingen rolle, jeg bryr meg ikke. Jeg synes det er helt greit å reise sånn. Det er alltid like spennende å se hva jeg har med meg når jeg åpner kofferten på destinasjons-stedet. Og jeg pakker alltid lett. Er flink sånn. For jeg liker det sånn.

Ingenting rundt selve reisen eller forberedelsene bekymrer eller stresser meg.

Men jeg har en ekstrem angst for å få angst under reisen.

Snodig? Ja. Unødvendig? Ja, kanskje.

Men allikevel fullstendig reelt.

Jeg har alltid vært åpen og ærlig rundt mine problemer med angst. Jeg har tidligere skrevet om den sosiale angsten jeg sliter med, og har prøvd å beskrive hvordan jeg opplever det å få ett panikkangst-anfall. Siste månedene, etter lang, god behandling og hjelp, har angsten min bedret seg noe helt enormt! Halleluja!!! Den sosiale angsten min er så godt som fullstendig borte og jeg priser meg evig lykkelig over det! Godt jobbet Hilde-du har kicket ass`en på den svarte skyggen! Men jeg sliter fremdeles med uro og angst til tider,og i de siste ukene har jeg plutselig begynt å få flere panikkangst-anfall igjen. Svarte steike forbanna dritt, jeg som trodde jeg hadde sluppet unna nå.

MEN-tilbakefall er helt vanlig. Og har jeg kicket ass`en på noe før så skal jeg jo selvfølgelig klare det igjen! Og denne gangen blir det lettere, har jeg ihvertfall bestemt meg for.

Det passer bare så himla dårlig akkurat nå. Om få dager reiser jeg til syden for å delta i Panic+attack_d638df_5296555bryllup til to av mine aller næreste og beste venner. Jeg gleder meg VILT! Det blir utvilsomt ett aldeles vakkert bryllup og hele uken er jeg omringet av noen av de aller beste venniner og fineste menneskene som finnes.

Så hvorfor har jeg angst?

Jo, jeg har angst for å få angst.

Jeg har angst for å få fullstendig panikk på flyturen. Settingen på flyet er som skapt for min “styggen på ryggen”. Vi reiser en hel gjeng sammen, ganske så mange, venner og bekjente, og jeg kjenner det knyter seg i magen når jeg tenker på at jeg er innelåst i en flygende blikkboks jeg IKKE kommer meg ut av om jeg får panikk-angst. Jeg kan ikke gjemme meg, jeg kan ikke gå ut å trekke frisk luft, kan ikke løpe. Jeg er beltet fast, bokstavlig talt. Jeg kjenner den klaustrofobiske følelsen og svette-perlene komme frem allerede nå.

Panikkangst-anfallene mine er ikke mulig å skjule. De er synlig. Alt spenner seg og knyter seg. Det verker i kroppen, huden svir og det kjennes ut som om hele meg står i fyr og flammer. Det blir iskaldt og glo-varmt. Synet svekkes, jeg blir svimmel og kvalm. Jeg hører ingenting. Alt rundt meg føles som om det blir kastet mot meg og treffer meg som en murvegg, samtidig som det ikke lar seg ta eller føle på. Det prikker og verker. Det knyter seg sånn i mage og bryst at det tetter seg fullstendig i halsen. Jeg hiver etter pusten, får kvelningsfornemmelser,blir likblek, svetter som en gris, skjelver, rister i hele kroppen og ofte kaster jeg opp. Store deler av anfallet er ikke synlig, men mye er, og det ser man, tro meg.

keep-calm-im-only-fucking-having-a-panic-attackDet handler aldri om at jeg synes det er pinlig. For søren heller, etter så mange år har jeg gitt opp å skulle bry meg om det. Får være det samme. Det er som det er. Jeg er som jeg er. Om folk blir skremt, javel. Litt bryr jeg meg jo selvfølgelig, skal ikke lyge heller. Det er jo ikke noe kjekt at folk skal se meg sånn. Det er ekkelt og ubehagelig. Sårt og kjipt. Men ikke pinlig. Nei, det handler om kontroll. Og om å komme gjennom anfallet. Bli kvitt det. For teknikkene jeg vanligvis bruker lar seg ikke gjøre på flyet. Jeg kan ikke skrike, løpe, gå en tur, rydde eller vaske, sette meg ut i frisk luft, ta armhevninger eller ringe til de jeg vanligvis henvender meg til. Der kommer angsten inn. Denne intense frykten for hva som da vil skje. Hva gjør jeg? Hvordan skal jeg få anfallet til å gå over?

Jeg har angst for å få angst på resten av turen også. Det er ikke noe godt om det skulle skje midt i en fin middag eller sosial setting. Heller ikke på nattestid når jeg er ett fremmed sted, langt borte fra alt som er trygt og kjært. Men det skal jeg takle. Da har jeg alltid mulighet til å trekke meg unna, gå en tur, benytte meg av alle de godte teknikkene jeg er blitt en ekspert på. Så det skal gå fint. Frykten er der, men den knekker meg ikke.

Nei, det verste er flyturene.

Har fremdeles ikke funnet en trygghet i noe jeg tenker jeg kan gjøre. Får jeg panikk får det gå som det går tenker jeg. Men jeg skal gjøre alt i min makt for å forhindre at den viser seg. Jeg har mine øvelser for å forebygge at angsten skal komme. Full fokus på bok og musikk på ørene hjelper kanskje. Skal ha med skrivesaker også. Når jeg råder andre angående det 'You're having Hispanic attacks.'å forebygge angst forteller jeg alltid om det å skrive ned hvis/når angsten begynner å kvikne til. Noen ganger er det ikke mer som skal til enn gode skrive-øvelser for å hindre at den våkner noe videre. Det å sove veldig lite på forhånd er også ett bra triks, da er det større sannsynlighet for at jeg får sove på flyet, noe som er den beste måten å forhindre det på. Det skal jeg selvfølgelig gjøre. Selv om jeg ikke liker å innrømme det og ihvertfall ikke vil anbefale det, så skal jeg ta meg ett glass vin eller tre på flyplassen også, noen ganger kan det hjelpe, det bidrar ihvertfall godt på innsovnings-prosessen. Så kan jeg alltids telle inni meg, løse kryssord som en gal eller spille noe. Distraksjon er det aller beste!

Medikamenter som Valium, Vival eller sovemedisin er uaktuelt, det våger jeg ikke begynne med igjen, ikke får jeg utskrevet det lenger heller.

Vi får se.

Reise skal jeg uansett, det har aldri vært selv den minste tvil om det!

Jeg gjør så godt jeg kan for å ignorere angsten nå på forhånd. Jobber så det lukter svidd gummi i topplokket mitt og det ryker fra alle kroppens luftventiler.

Så får det bare gå som det skal gå-BRA!

Glede meg til ferien, mye morro, sol, varme, nære og kjære venner, nye venner, gode opplevelser og mest av alt til ett eventyrisk og uforglemmelig bryllup, ja det gjør jeg uansett!

Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>