Skrik,skriker,er skrukket.

Det er det eneste jeg vil.

Skrike.

Av full hals og fulle lunger.

Skrike så det buldrer og bruser helt fra bekkenet,oppover i magen,så det røsker i ryggraden, sprenger seg opp talerøret og eksploderer ut munnen.

Skrike til det ikke er mer luft igjen. Til kroppen er som en innskrumpet og oppbrukt bursdags-ballong. Skrukkete og fullstendig tom. Ingen luft, ikke noe trykk, ingen stemme.

Jeg vil få det ut.

Jeg har så mye smerter, det verker så uendelig i hver eneste lille krinkel og krok av min 1,62 lange kropp at jeg er langt forbi stadiet hvor jeg klarer å ignorere det til en viss grad i små perioder. Jeg er sterk, jeg er tøff,jeg tåler veldig mye. Men selv jeg har en grense. Hodet mitt verker så mye,konstant, at jeg er overbevist om at hver eneste lille hjernecelle jeg har er iferd med å grave seg ut av hjernebarken min og gjennom kraniet, med hammer og øks i hver sine hender.

Og ingen ser det.

Ingen forstår.

Jeg vil ha hjelp men vet ikke hvem som kan hjelpe meg. Og de jeg har tigget og bedt om hjelp vet ikke hva de skal gjøre.

Nå kan jeg snart ikke trykke i meg tabletter lenger. De er i ferd med å miste all effekt uansett.

Jeg vil bare skrike.

Så hele verden hører det og alle forstår. Men samtidig helt for meg selv og i fullstendig stillhet.

Jeg vil skrike meg ferdig.

Hilde.

 

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>