Vonbrotent hjartesukk.

Mange ganger har jeg sagt det, skrevet det: dette skal ikke være en negativt ladet klage-blogg. Det skal det heller ikke bli, jeg trenger bare å få ut litt fortvilelse og frustrasjon. Livet er ikke bare en fryd og en dans på roser, da kan ikke en ærlig og åpen blogg skape en illusjon om det heller.

For de av dere som kjenner meg, så vet dere inderlig godt at utenom alle menneskene og dyrene jeg elsker og lever for, så har jeg en enorm lidenskap og ett stort engasjement for bistandsarbeid, det å hjelpe andre, og organisasjonsarbeid. I tillegg til alle de unike menneskene (og dyrene,kan ikke glemme de) i livet mitt, så er det dette jeg lever for.

For dere som ikke kjenner meg men har vært innom bloggen min, så er det noen få ting som har gått igjen i innleggene. Det er blandt annet jobben min, som jeg elsker hvert eneste minutt av, og trening. Disse to tingene har hjulpet meg gjennom bedring i ulike former for angst, depresjon, skyldfølelse og mangel på mestringsfølelse. Trening gir meg positiv energi, glede, sosialt samvær og motivasjon. Etter at jeg begynte i drømmejobben har jeg i tillegg fått en helt ny mening i hverdagen. Jeg har noe å stå opp til som jeg brenner for, som jeg gleder meg til. Jeg koser meg på jobb, så usannsynlig mye! Det har gitt meg mindre depresjon og angstlidelser, styrket selvtillitten min, motivasjonen min, livsgnisten, mestringsfølelsen og ikke minst hele min mentale helse.

Det høres kanskje overdrevet ut. Du tror gjerne jeg smører tykt på nå og overdramatiserer noe helt voldsomt. Men jeg gjør ikke det. Ikke i det hele tatt.

For mennesker som ikke har hatt en konstant sykdom i mange år, som ikke har gått på veggene hjemme, uten jobb, noen former for arbeid og plikter i samfunnet, så er det kanskje ikke så enkelt å forstå hvor mye det betyr å faktisk føle at man bidrar. At man gjør noe. Gir noe. Er en del av samfunnet. Føelelsen av å være litt normal. Følelsen av å faktisk kunne svare når noen spør -Hva driver du med da? For det er tross alt det vi spør om først, alle som en. Og når man da i tillegg kan svare med stolthet og engasjement, ja da gjør det noe med deg som person. Det løfter deg.

I dag hadde jeg min første dag på Rehabiliteringsklinikken på Nordås. Endelig skal jeg få en mer målrettet hjelp i forhold til M.E`en, med tett oppfølging og gode behandlere. Tror jeg, håper jeg. Er ihvertfall det intrykket de har gitt meg. Jeg er forhåpentligvis ferdig på Solli snart (delvis ihvertfall) og da er det ikke lenger min psykiske side av sykdommen som skal jobbes med, men den fysiske. Og det skal gjøres der. På Nordås. Og det har jeg “gledet” meg til. Endelig skal jeg få litt hjelp, endelig skjer det noe. Omsider er det noen som tar litt ansvar, tar litt tak.

I dag snakket jeg med en utrolig hyggelig og tilsynelatende dyktig overlege på senteret, samt en psykologspesialist. De var veldig imøtekommende og forståelsesfulle. Og allerede neste torsdag skal jeg begynne på ett fast opplegg, annenhver torsdag. Det er to timer med undervisning/samtaler/mestringskurs og en time individuell behandling med sykepleier. Det høres veldig bra ut og jeg ser frem til å begynne på det.

MEN!

Jeg har fått beskjed om at hvis jeg skal følge dette opplegget, og få være med i deres program, så må jeg slutte i jobben min (midlertidig-3 måneders sykemelding i første omgang) og jeg får ikke trene de første 3 månedene.

De to tingene som gir meg drivkraft i hverdagen.

Borte vekk.

Jeg skal fortsette en dag i uken på Solli, men har også fått sterk anbefaling om å slutte hos osteopaten og hos psykomotorisk fysioterapeut.

Så utenom disse få timene ANNENHVER torsdag, hva skal jeg fylle dagene med da tenker du? Nei, det er akkurat det jeg lurer på også.

Hvile sier de.

Men jeg blir ikke noe bedre av å hvile.

Jeg blir verre. Mentalt ihvertfall.

Jeg har jobbet for mye de siste månedene, og jeg har gått på konstant underskudd hele tiden. Jeg ser den. Jeg har gått i minus med skjeer hver eneste dag og de siste ukene har kroppen gitt klar beskjed. Jeg skjønner det.

Men nå føles det som om jeg er fullstendig tilbake til startstreken.

Ingen jobb og ingen trening. IGJEN.

På bunn.

Er det rart jeg er fortvilet og frustrert?

Jeg har jobbet så vanvittig hardt de siste månedene, gjort alt jeg har fått beskjed om og fokusert mer på å bedre helsen min enn noen gang. Og så ender jeg her. Atter en gang.

Det må da finnes en mellomting? Alt jeg har gjort, om det så er for mye eller ei, har jeg gjort i samarbeid med behandlere på Solli, og alt har vært “godkjent” av dem.

Nå skal jeg gjøre ingenting.

Det føles ihvertfall som ingenting.

Klok og reflektert som jeg er så forstår jeg jo at det er en liten mulighet for at det er dette som må til for at jeg skal bli bedre, og at jeg må være villig til å ofre noe i en periode for å bedre helsen min. Jada jada jada.

Men det har jeg jo gjort så utrolig mange ganger før?!

Om det er fornuftig eller ikke, akkurat nå kjennes det bare så utrolig frustrerende, fortvilende og helt vanvittig irriterende!

Jeg er veldig, veldig lei meg og sint. Takknemlig og skuffet. Nervøs og spent. Motivert og motløs. PÅ en og samme gang.

Men mest av alt er jeg DRITT-LEI!

Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

2 Responses to Vonbrotent hjartesukk.

  1. kristian says:

    Eg har en plan. To be continued..

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>