1,2,3 ferdig ferdig.

I går kveld var jeg sint. Sint, frustrert og lei meg. Jeg hadde hatt en aldeles fantastisk dag på konferanse, ihvertfall frem til jeg omtrent datt av stolen på grunn av smerter og måtte dra hjem to timer før det var ferdig. Jeg hadde tatt alle forhåndsregler, ikke gjort noe særlig dagen før, sovet lenge og godt, spist riktig, kjørt til konferansen, ikke stresset, drukket rikelig med vann, sittet riktig og avslappet under alle foredragene, tatt frisk luft i pausen og spist næringsrikt og godt i lunsjpausen. Allikevel kollapser jeg fullstendig og blir liggende å hulke av smerter over spy-bøtten. I ren frustrasjon og fortvilelse har jeg ett svakt øyeblikk hvor jeg klager. -Det er så jævlig irriterende at jeg skal bli sånn som dette etter bare noen få timer med interessant og lærerik morro! Faen altså,jeg får jo ikke lov til å nyte noe av det jeg har lyst til! -Ja men Hilde da,du har jo M.E, det er helt vanlig og forståelig at du blir så dårlig etter noen timer på konferanse. Det er jo ikke rart i det hele tatt. Sånn må du bare forvente og godta. Du er syk må du huske.

Hva pokker??????

Det er helt vanlig? For hvem?
Det er helt forståelig? For hvem?
Det er ikke rart? For hvem?

Faen heller.

Jeg har ikke tenkt å forvente at jeg skal bli sånn etter å ha vært med på noe. Aldri. Jeg har heller ikke tenkt å godta at det er sånn. ALDRI!!!

Det er helt fullstendig umulig å glemme at jeg er syk. Det blir jeg påminnet på ulike måter hver eneste time, døgnet rundt. Så jeg trenger ikke bli fortalt at jeg er syk. Ingen vet det så godt som meg selv hvor syk jeg faktisk er.

Men det er ikke vanlig, det ER rart, og det er definitivt helt uforståelig at kroppen skal være sånn.

Det kunne ikke vært mer feil.

Og jeg kommer aldri til å slå meg til ro med at det er sånn det er å ha M.e. For det som er umulig å forstå vil alltid være like umulig å godta.

(null)

Hissige-humle-Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

One Response to 1,2,3 ferdig ferdig.

  1. Ragnhild says:

    Hei!

    Kjenner meg så uendelig igjen i det du skriver! Jeg gjør fremdeles slik som du har gjort og “valg hodet foran kroppen”. Å stå i jobb og prøve å ha et sosialt liv fører til en utslitt kropp med sterke smerter og symptomer, men akk så bra for psyken!:) Håper du har fått bedre dager! Om noen år vil det forhåpentligvis bli en hjelp for oss alle, og gjett om det skal bli fantastisk!!:D

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>