Every day I’m shufflin.

Denne dagen har vært over gjennomsnittet bra. Jeg har gjort over gjennomsnittet kjekke ting. Det har vært over gjennomsnittet fint vær. Jeg har vært over gjennomsnittet sosial. Allikevel avsluttes kvelden akkurat som gjennomsnittet av mine kvelder avsluttes. Jeg hulker. Ingenting mindre. Jeg hulker så kroppen rister og jeg hiver etter pusten. Som en liten forlatt unge skriker etter sin mor.

Og jeg aner ikke hvorfor.

Jeg har smilt og ledd gjennom hele dagen,og til tider har det faktisk kommet fra hjerteroten,og ikke bare vært en påklistret og innøvd maske. Moren til en kjær venn kommenterte at jeg så sliten ut,men forutenom det har jeg nok blitt oppfattet som både glad og svært oppegående.

Selv om morgenen var tung og det tok meg flere timer før jeg klarte å motivere meg selv til å ikke bli liggende i sengen hele dagen, tok den seg raskt kraftig opp. Jeg har,som tidligere nevnt :til tider,virkelig kjent på at dette er en god dag. Jeg har kost meg. Oppriktig.

Men når jeg etter å ha vært i hyggelig selskap sier takk for meg,ønsker god natt til flere jeg er glad i,lukker døren bak meg og går mot bilen,klarer jeg ikke å holde det inne lenger. Det velter over meg som en kraftig to meter høy bølge som skyller over meg,trekker meg ned i suget og slår meg bevisstløs mot bunnen. Tårene fosser før jeg får fomlet frem bilnøklene fra jakkelommen. Jeg klarer så vidt å hive meg inn i bilen og smelle igjen døren før de første voldsomme hikstene kommer og de påfølgene hulkelydene. Panikken treffer meg som piler i brystet,jeg må vekk herfra fort som faen,ingen må se meg sånn. Jeg rygger opp bakken,har ikke tid eller fokus til å snu bilen. Jeg kjører fortere enn loven tilsier fra stedet,i feil retning enn jeg egentlig skal,men bryr meg ikke. Jeg stopper ved første busstopp ute av synet fra mine venners hus. Jeg slår av motoren. Ser på Oliver som ligger på setet ved siden av,min lille vakre bestevenn. Gråten og angsten tar fullstendig overhånd,og i flere minutter sitter jeg i konstant veksling mellom å hulke så jeg skjelver fra tær til topp,og å hive etter pusten som om den skulle ha vært fraværende i hele evigheten. Jeg forsvinner fra den virkelige verden og inn i ett fullstendig kaos. Det gjør vondt. Både fysisk og psykisk. Men er langt ifra uvanlig.

Det er en gjennomsnittslig avslutning på dagen. På de aller fleste dager.

Jeg sitter sånn i det som føles som timesvis. I det reelle tidsperspektiv er det nok mer tilnærmet en 15-20 min. Bølgene av kraftige hikst og høylytt hulking begynner sakte å avta,og jeg klarer omsider å få noenlunde kontroll over meg selv igjen. Jeg puster,trekker inn oksygenet så langt som overhode fysisk mulig,og slipper det rolig ut igjen. Gjenntatte ganger. Om igjen og om igjen. Prøver å senke skuldrene men retter meg opp i ryggen. Prøver å stabilisere meg selv mentalt,skjerper meg.  Jeg stryker Oliver over den krøllete pelsen og beklager meg høyt ovenfor han. Så starter jeg bilen og kjører hjemover.

Jeg stopper ett par ganger til på veien,får flere «anfall» men de blir så smått kortere og mildere.  Siste stoppet er bare noen meter fra leiligheten. Her blir jeg stående enn stund utenfor en gammel og slitt frisørsalong. Det er blitt kraftigere igjen nå. Jeg skjelver og svetter. Øynene svir. Jeg åpner vinduet for å få puste bedre. Det er blitt kaldere ute nå,jeg kjenner fukten i luften når jeg trekker pusten dypt inn og kan så vidt skimte en svak hvit røyk i lyset av lyktestolpen når jeg puster rolig ut igjen.  Vått og mørkt. Det er blitt høst. Vet ikke hvor lenge jeg blir stående her,men kommer meg omsider gjennom den siste etappen og befinner meg nå hjemme i mitt eget lille tilfluktsrom.

Jeg vandrer en stund rådvill og fortvilet rundt i leiligheten,setter meg ned i sofaen,reiser meg igjen,tar vann i ett glass,setter det fra meg igjen,kler av meg for å gå i dusjen men kler på meg igjen. Den fysiske smerten i kroppen begynner sakte men sikkert å svinne henn,og jeg begynner omsider å få litt klarhet i tankene. Jeg jobber intenst med å roe meg ned. Det lykkes.

Etter en stund får jeg karret meg inn i sengen. Selv om kroppen allerede er sovnet blir jeg liggende en liten stund å tenke. Tenker på hvorfor jeg er blitt som jeg er blitt,hvorfor ting skjer som det skjer og hvorfor livet er som det er. Jeg finner som vanlig ikke noe svar,men gjør som jeg alltid gjør,konkluderer med at det kommer til å bli bedre,og at i morgen er en ny fin dag med nye muligheter som jeg skal benytte meg av og glede meg over.

 

Jeg er bare «litt» sliten.Langt over gjennomsnittet sliten  basert på hva som er normalt for en «vanlig» jente på 26 år.

Helt på gjennomsnittet for hva som er normalt for meg.

 

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>