Kari.

Ett av de største utfordringene jeg har når det kommer til mine psykiske problemer er dårlig samvittighet. Jeg har en kronisk dårlig samvittighet som gir meg angst, uro og stressrelaterte problemer. Jeg har en konstant følelse av å ikke strekke til, og å ikke være bra nok. Det er 80% basert på andre mennesker, jeg skulle stilt mer opp, vært ett bedre medmenneske, vært en bedre relasjon til alle rundt meg, fylt alle mine sosiale roller bedre, hjulpet flere, bidratt mer, trøstet flere, støttet flere, hjulpet flere, gledet flere og tatt bedre vare på de som står meg nærmeste og alle andre som går på ett, to, tre eller fire bein i verden. 20% er basert på meg selv. Jeg skulle ha trent mer, jobbet mer, ryddet mer, lært mer, fullført mer, reist mer, spist bedre, drukket bedre, sovet mindre, konsentrert meg mer, fokusert mer og ikke vært så håpløs.

Det sliter meg fullstendig ut.

Jeg har sosial angst, får panikk-angst, sover dårlig og har en kropp som konstant er anspent og aldri slapper av. Det gir meg mye fysiske plager, som kvalme, konstant hodepine, stive ledd og generelt vondt i kroppen.

Det meste av livet mitt legger jeg opp basert på de rundt meg. Dagene mine planlegger jeg utifra hva andre skal og vil. Det eneste jeg tenker på er hva jeg skal gjøre for andre, hva jeg kunne gjort for andre og hva jeg burde gjøre for andre. Jeg tar ansvar for alle andres lykke. Men det er umulig å klare det. Jeg får ikke gjort det komplett hvor enn mye jeg ønsker og prøver. Ingen ville klart det. Og ettersom jeg faktisk er syk, så klarer jeg det ihvertfall ikke.

Derfor denne dårlige samvittigheten.

Og denne må jeg bli kvitt. Innse at jeg bare er ett menneske og at det er greit å ikke strekke til av og til. Jeg må begynne å forvente av meg selv det som jeg forventer av andre. For jeg forventer lite av andre. Og ettersom jeg er syk blir jeg stadig fortalt at andre burde forvente lite av meg også.

Men hvorfor klarer jeg det ikke?

Psykologen min mener at det er fult mulig å kvitte seg med en del av den dårlige samvittigheten, men at det er vanskelig, vil ta tid og krever mye jobbing. Men det er jeg klar for. Jeg skal klare det.

Grunnen til at det er så vanskelig er fordi det visstnok er basert på en del av personligheten min. Jeg har ett enormt medfødt behov for å hjelpe andre. Det er bare sånn jeg er, og sånn jeg alltid har vært.

En av de første gangene jeg fikk en form for uro og en ekstrem dårlig samvittighet var jeg ikke begynt på skolen en gang. Jeg kan knapt huske det men er blitt fortalt om hendelsen i voksen alder. Jeg var ikke mange år, bare ett lite barn. Min farfar hadde gått bort tidligere på dagen og familien var selvfølgelig svært preget av dette. Jeg hadde grått og trøstet min far, men var for liten til å skjønne hva dette egentlig dreide seg om. At han faktisk var død og jeg aldri kom til å treffe han om sommeren på Sørlandet mer skjønte jeg nok ikke. På ettermiddagen gikk jeg ut for å leke med bestevenninnen min i hagen. Etter en liten stund kom jeg inn igjen, oppløst i tårer og fryktelig oppskaket. Jeg fortalte min far at jeg var så forferdelig lei meg for at jeg hadde vært ute i hagen og hatt det kjekt når han satt inne og var lei seg. Jeg sa unnskyld for at jeg ikke hadde blitt sittende der med han og spurte om han var sinna fordi jeg ikke hadde grått nok. Stakkars mann. Den gangen skjønte jeg nok ikke hva følelsen var, men det var dårlig samvittighet.

Da jeg var enda yngre, før dette eksempelet, kom den andre delen av meg tydelig frem. Hadde du en fantasivenn som liten? Jeg hadde. Men ikke en som jeg skyldte på for alt det gale jeg hadde gjort eller som jeg sa at også måtte få dessert sånn at jeg fikk litt ekstra. I barnehagealder hadde jeg en fryktelig krevende fantasivenn. Hun het Kari.

Kari var i min fantasi en voksen kvinne. Hun hadde en mann som hun til stadighet kranglet med og som alltid reise til utlandet på jobb. I tillegg hadde hun en sønn som hadde amputert BEGGE beina og satt i rullestol, en datter som slet med alle mulige tenkelige problemer jeg ikke kan huske, og dårlig økonomi. Ikke spør meg hvor jeg tok alle disse tingene fra, jeg har alltid (og har fremdeles) en helt vanvittig livlig fantasi. Men det var ingen tvil. Kari var utslitt og trengte hjelp. Og det var mitt ansvar.

Jeg pakket min lille rosa koffert og fortalte de voksne at NÅ måtte jeg virkelig trå til og hjelpe Kari med alt hun slet med. Så gikk jeg ut i hagen (der jeg latet som om hun bodde) og hjalp henne. Husker ikke hvordan akkurat dette gikk til, men jeg gjorde nok det beste jeg kunne med det jeg fant rundt i nabolaget. Etterpå kom jeg inn igjen og fortalte hvor mye jeg hadde gjort og alt jeg hadde hjulpet henne med, og at jeg nå håpet hun ville klare seg en liten stund uten meg.

Og sånn gikk det for seg. Gang på gang på gang.

Denne Kari ringte meg visst støtt og stadig og ropte om hjelp, alt måtte jeg gjøre for henne, til alle døgnets tider. Hun var som sagt en utrolig krevende fantasivenn.

Jeg må jo le.

Hvorfor kunne ikke jeg hatt en fantasivenn som rotet på rommet mitt? Eller knuste den fine lyseblå vasen? Eller som hadde lånt jakken min som i virkeligheten lå igjen hos naboen? Eller som hadde syklet inn i postkassestativet borti gaten? Neida, alle disse tingene var det jo selvfølgelig jeg selv som hadde gjort.

Etterhvert som jeg ble eldre hadde det ihvertfall vært fantastisk deilig å ha en fantasivenn som gledelig tok på seg skylden for de tingene jeg gjorde galt. Men da var selvfølgelig alle spor etter en fantasivenn forsvunnet.

Det trenger selvfølgelig ikke bety noe som helst. Det er godt mulig at det bare er en ren tilfeldighet, ett resultat av ett barns utrolige livlige fantasi ( og det finnes maaaaange andre eksempler på denne fantasien min) som er blitt en ukomplisert, overfladisk og bare morsom historie i ettertid.

Men det kan også bety noe annet.

Det kan bety at jeg er sånn. At jeg faktisk er født med ett behov for å hjelpe andre. Om det er sånn så er jeg veldig glad for det. Utfordringen er jo når dette behovet overgår alle de andre behovene jeg har som menneske, og når det eskalerer fra å være en god egenskap til å bli en byrde og påkjenning for meg selv. Og det er jo her jeg må endre meg.

Det handler ikke om å fjerne den delen min, det handler bare om å dempe den litt, men viktigst av alt å finne evnen til å kontrollere den.

Håpet mitt er at jeg skal kunne bruke de egenskapene jeg har på best mulig måte for andre, uten at det skader meg selv.

Og dere vet, det Hilde vil får Hilde til, knis!

Og nå som jeg er blitt mer bevisst på det, ja da har jeg jo allerede tatt det første steget i riktig retning!

IMG_20121013_123749

Lille Hilde.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Store Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

One Response to Kari.

  1. Tine says:

    Du er den snilleste, mest uselviske og mest hjelpsomme jeg vet om i hele verden. Håper du kommer mer og mer over den dårlige samvittigheten som jager på deg, etterhvert. For en ting er sikkert, den trenger du IKKE å ha! <3 <3 <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>