Å velge bort livet.

Det er ett tema jeg lenge har ønsket å skrive om, men ettersom det er så privat og sårbart har jeg holdt meg unna. Frykt? Ja. Skam? Ja. Grunnene er mange. Men når Lene Marlin kan gjøre det så kan vel jeg også!

Temaet er selvmord.

Jeg ønsker ikke å skrive om mine egne opplevelser rundt selvmord, som hvordan det har vært for meg når jeg har tenkt på å avslutte livet mitt, eller hva det er som gjør at jeg så mange ganger har tenkt på det men aldri gjennomført det. Ikke i dag. Men kanskje en annen gang.

Akkurat her og nå vil jeg få ut frustrasjonen min rundt det at temaet selvmord er så utrolig tabulagt, og hvor feil jeg synes det er at det faktisk er ulovlig å ta sitt eget liv.

I 2005 ble det utført 13 989 svangerskapsavbrudd i Norge. 13989 jenter/kvinner tok valget å avslutte ett svangerskap.

I 2013 tok 10 900 par ut separasjon og 9 700 par skilte seg i vårt land. 9700 menn og kvinner (ihvertfall den ene parten) tok valget om å gå fra hverandre.

Dette handler om statistikk. Om å ta valg. Ikke hva som er rett og galt å gjøre.

Hvert eneste år velger utallig antall studenter å avslutte sine studier. Hvert eneste år velger enda flere mennesker å avslutte sitt arbeidsforhold eller bytte jobb. Dette har jeg ikke funnet statistikk på,men vi vet alle at det er utrolig høye tall.

Som menneske er det vår rett til å velge. Det er vår frihet. Vi tar valg hele livet. Fra små nesten ubetydelige valg , til store livs endringer og betydningsfulle valg. Noen valg som bare påvirker oss selv, valg som påvirker mange mennesker rundt oss. Noen få tar valg som potensielt kan påvirke en hel verden.

Vi velger, det er vår rett. IMG_3111

Så hvorfor skal det ikke være lov til å velge bort livet? Hvorfor skal vi ikke kunne velge selv om vi vil leve eller dø? Joda, valget har vi, alle står vi fritt til å avslutte vårt eget liv hvis vi dessverre skulle ønske det, men jeg mener at skammen rundt det burde forsvinne.

Igjen,jeg snakker ikke om hva som er rett og galt. Jeg mener ikke at det er greit å ta selvmord, at jeg støtter de som gjør det. Jeg mener bare at de som velger å avslutte livet sitt bør bli minnet på lik linje med de som dør av andre årsaker.

Men kjærlighet, ikke med skam.

I løpet av det siste året har det vært flere tragiske dødsfall i Fana bydel. To av de var unge jenter , ene 17 og andre 18.  Den yngste jenten valgte å avslutte livet sitt. Den eldste omkom i en trafikkulykke. Begge deler er en ufattelig tragedie.

Men hvorfor velger vi i samfunnet å hedre de så vidt forskjellig? Hvorfor minnes vi jenten som omkom i bilulykken med avisartikler, minnesider og grupper på Facebook? Lokalavisen var til og med tilstede under begravelsen. Den andre unge jenten som har hatt det så ubeskrivelig vondt (vil jeg tilsynelatende tørre å påstå) at hun ikke lenger har maktet å leve , henne skriver vi ikke om. Artiklene i avisen som omhandler søket etter henne og at hun er funnet død blir fjernet. Det stod aldri at det var selvmord, bare den vanlige journalistiske frasen om at “ingenting kriminelt har forekommet”. Ingen artikler om hvor flott jente hun var, ingen offentlige minnesider, ingenting på Facebook. Av hensyn til familien får jeg alltid som svar når jeg spør mennesker rundt meg. Men hvorfor? Hvorfor skal ikke hun minnes? Ett liv er gått tapt. Uansett hvordan man snur og vender på det. Hvorfor skal vi ikke hedre alle som er borte på lik linje?

Hvorfor skal de som ikke lever lenger av egen vilje bare gjemmes bort?

At to så unge jenter ikke lever lenger er vel like uforståelig tragisk og grusomt, uavhengig av hvorfor de ikke lever lenger?

Jeg vet at jeg befinner meg på dypt farvann her. Det er ett utrolig sårt tema. Men jeg synes det er ett viktig tema.

Jeg får ofte høre at mennesker som tar livet av seg er egoistiske. Er de?

IMG_3113

Personlig vet jeg ikke om jeg hadde overlevd om en som stod meg nær og som jeg var glad i hadde tatt sitt eget liv. Helt ærlig. Sånn føler jeg det. Jeg kan ikke forestille meg den grusomme sorgen man sitter igjen med, og den ubeskrivelige vonde fortvilelsen man antageligvis må føle.

Men synes jeg det er ett egoistisk valg? Egentlig ikke.

Ja,du påfører dine nærmeste og mennesker rundt deg en ufattelig smerte og sorg. Du gjør dem mer vondt enn jeg kan forestille meg. Men hva om du har gått store deler av livet ditt i en bunnløs depresjon, med en ufattelig smerte og sorg, med mer vondt enn noen av de rundt deg kan forestille seg? Hva om du har prøvd alt, om du bare blir verre, om du rett og slett har det så smertefullt at du ikke ser noen annen form for løsning? Du klarer ikke mer, du makter ikke å leve lenger. Du vil ha fred.

Er det ikke da like egoistisk av de nærmeste å ønske å fremdeles ha deg i livet sånn at de slipper sin egen sorg? Blir det ikke feil at du skal gå gjennom livet ditt å bare holde ut den indre grusomheten, kun fordi du ikke skal påføre andre smerte? Skal du leve i det som oppfattes som ett helvete fordi andre synes det er bedre enn alternativet for sin egen del?

Ja,det blir bedre, for de fleste, men dessverre ikke for alle. Hvorfor skal ikke de sistnevnte få slippe? Hvorfor skal ikke de få fred? Om det er dèt de virkelig ønsker, om de tar det endelige og umenneskelige vanskelige valget. Om de velger å avslutte livet.

Hvorfor skal vi minnes de med skam og sinne?

Hvem er det som er egoistiske da?

Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>