Snørr i C-dur.

Vi kjenner oss vel alle igjen. Ihvertfall vi jenter/kvinner. Der vi sitter i en parkert bil på ett busstopp. Regnet trommer på ruten , vindusviskerne går i en rytmisk og hurtig takt, og det dugger sånn på alle rutene at det verken går an å se ut eller inn. Fra en gammel bilradio som skurrer når du svinger strømmer det ut høye , kraftige og lange toner. Med kloke ord. Med viktige ord. Med passende ord.

“And aaaaaaiaaaaaaai , will åååålways lååååååååv juuuuuuu-uuuuuuhuuuu”

Tårene triller ikke. De regelrett spruter vannrett ut av rød sprengte øyne og klasker på dashbordet. Rester av svart , billig maskara og gul-grønt snott renner i lange , strie elver nedover haken og halsen. De danner en fin misfarge på jakkekragen. Ny sang.

“Ju are bjutifull , no mædder whatt they sæææi” last ned

Det svir i øynene og du er så tett i en nese fullstendig blokkert av to propper med snørr , at du må puste febrilsk gjennom munnen for hvert hikst. Det resulterer i en bittersøt smak i ganen , en delikatesse komponert av salte tårer , søtt snott og metallisk maskara. En raspet og sår mannsstemme innleder den neste sangen med en beundringsverdig lidelse.

“Don`t wanna klaaaaos mai aaaaais, don`t wanna fåååll asliiiiiiip, kåss I`d miss ju beibi , ænd I don`t wanna miss a tiiiiiiing”

Kroppen rister. Hver nerve skjelver. Du higer etter luft mens du desperat prøver å rope ut sangteksten til hver sang , som om det var ett siste nødens skrik etter hjelp. Det knyter seg i lungene og det presser så hardt i brystet at det kjennes ut som om bilbeltet kjører seg inn i sjelen og skal ta slutt på all elendigheten.

Det slutter å regne. Musikken går over til en monoton og livløs nyhetsoppleser. Du skrur av radioen. Det blir med ett fullstendig stillhet.

Du tørker av duggen på innsiden av frontruten med jakkeermet, akkurat nok til at du får skimtet veien som strekker seg foran deg. Samtidig tørker du en flom av utvannet snørr i hele nedre del av ansiktet med det andre jakkeermet. 300px-Kleenex-small-box

Du puster roligere. Retter ryggen opp i bilsetet og gnir deg i øynene. Starter bilen , setter den i gir, blinker med lyset som signaliserer at du er i ferd med å bevege deg ut av busslommen , og kjører hjem.

Livet går videre.

Krypende , haltende eller helt.

Inntil neste gang.

Innrøm det. Vi har alle vært der. Og vi kunne alle hett Susannah. For en klokere og mer veltalende nordlending kunne ikke beskrevet oss mer passende der vi sitter på fire hjul med ett øyeblikk av akutt hjerte-smerte og ser vår egen lidelse gå på repeat. Som han så tonerent og innsiktfullt synger :

“When Susannah cries , she cries a rainstorm , she cries a river , she cries a hole in the ground….”

Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>