Redningsflåte!

 

Det kjennes ut som om jeg har svømt i mange år. Alene. I det gapende hav. Uten land i sikte. Bare hav så langt øyet kan se.

Noen ganger i stille farvann under klar himmel, andre ganger i rugende storm og bølger høye som fjell. Det har vært bitende kalde og spisse havdønninger med hvite topper som isfjell , det har vært roligere vann med myke,runde topper og tunge understrømmer.

Hele tiden har jeg svømt. Mot strømmen. I samme retning.

Det har gått fremover,sakte men sikkert. Noen kraftige svømmetak har fått meg lenger frem,andre ganger har jeg blitt kastet med farvannet til dypere grunner. Tre svømmetak i riktig retning,to stormkast tilbake.

Jeg har følt at jeg har skimtet land langt i det fjerne. Noen ganger har det virket så nærmt at jeg har tenkt det har vært fullstendig oppnåelig,andre ganger så langt unna at det bare har vært en liten flekk i horisonten.

Hele tiden har jeg svømt. Mot strømmen. I samme retning.

Med samme mål. Å komme i land.

For hvert svømmetak har det blitt tyngre. Hver meter med hav har tappet kroppen for krefter. Alle gangene jeg har blitt kastet tilbake av skjærende,knusende bølger har motivasjonen og mentaliteten fått dypere kutt og større sår.

Jeg har følt at jeg kom til å drukne.

Jeg har ropt om hjelp.

Jeg kommer ikke til land. Jeg når ikke frem. Jeg klarer ikke svømme lenger.

Orker ikker mer. Havet har vunnet.

Men jeg har fortsatt å svømme.

Fordi det ofte har svømt noen ved siden av meg, motivert meg og oppmuntret meg. Grepet fast,tatt tak i meg,dratt meg med og holdt meg ved overflaten. Fått meg til å ta nye kraftige svømmetak ,se i riktig retning. De har vært min livbøyle. Det er de som har holdt hodet mitt over vannet.

Og nå har noen endelig hørt ropende mine. Sett hvor hardt jeg har svømt ,hvor langt jeg har svømt, og hvor sliten jeg er. Sett at jeg ikke har krefter til å svømme mot land ved egen motor lenger.

Jeg har fått plass ved ett nyoppstartet rehabiliteringssenter for M.E pasienter på Nordås i Bergen. Jeg vet ikke så mye om stedet enda, annet enn at det består av ett sammensatt team med lege,sykepleier,fysioterapeut,psykolog,ergoterapeut og sosionom. Og at det er direkte rettet mot M.E pasienter i regi av Haukeland Sykehus. Og hva mer trenger man å vite? Forhåpningene er skyhøye! Jeg er så glad,så giret,så spent! Jeg vil skrike av glede!

Endelig er det noen som har kastet ut en redningsflåte. Og jeg hiver meg på!

I morgen er første dagen, og selv om jeg vet at jeg skal være forsiktig og ikke forvente for mye,så er det umulig å unngå. Jeg trenger hjelp, mye hjelp ,og jeg trenger det NÅ!

Det er så inderlig godt å ligge på redningsflåten. Senke skuldrene litt. Slippe ett lettelses sukk. Bare kjenne havet vugge meg rolig for en liten stund. Så ubeskrivelig herlig.

Jeg kommer til å be på mine knær om at de skal hjelpe meg,redde meg, dra meg i land og sette beina mine på frisk jord. Jeg trenger de så sårt. Forventningene er virkelig skyhøye.

Herlighet som jeg gleder meg! Dette er fantastisk!

Men jeg må roe meg. Det er viktig. Kan ikke tillate meg å håpe for mye. Fallhøyden er for stor. Havet er så altfor dypt.Det er ikke ett fartøy , en redningsbåt. Det er en flåte. Jeg vet jeg kommer til å måtte gjøre det aller meste av padlingen selv. Håpet er allikevel enormt.

Og gleden enda større!

I det minste kan de kanskje gi meg ett stillere hav. Og ett litt større land i sikte.

Så kan jeg fortsette.Mot strømmen.I samme retning.Men denne gangen i en redningsflåte.

:)

This entry was posted in Generelt, M.E. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>