Dwelling.

 

Carpe Diem.

Jeg lever for det uttrykket. Å gripe dagen. Leve i nuet.

Det er tatovert inn på kroppen min. Skrevet i blekk. For alltid. Så sterkt føler jeg for det. Fortid er fortid. Gjort er gjort. Det er nå som gjelder. Dagen i dag. Og dagene som kommer. Fremtiden.

Men ikke alt er like enkelt å gi slipp på. Noen ting fra fortiden blir hengende ved og er tilsynelatende umulig å legge bak seg. Det dukker opp i tankene konstant og ser aldri ut til å forsvinne. Jeg klarer ikke la det gå. Uansett hvor mye jeg prøver. Og jeg prøver intenst.

Det verker. Gnager i kroppen og skjærer i hjertet. Det kjennes ut som om jeg blør innvendig fra sår som svir og aldri leges. Det er vondt, og det tapper meg for energi.

Jeg vil så gjerne gi slipp. Komme meg videre. Ikke lenger kjenne på den vonde følelsen,la sårene gro og sinnet leges. Men lar det seg gjøre? Vil jeg noen gang komme over det?

Eller må jeg bare lære meg å leve med det?

 

 

 

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

One Response to Dwelling.

  1. Ping says:

    Du klarer alt! <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>