Internasjonal feminisme.

Internasjonal feminisme.

I dag er det 8. mars. Den store kvinnedagen. Kanskje en av de aller viktigste dagene vi har i året. Dagen hvor det settes fokus på kvinners rettigheter og deres velferd. Verden over.

La oss fokusere på nettopp det, kvinner verden over, utenfor våre landegrenser.

For det er de som trenger det.

Jeg gidder ikke krangle om feminisme lenger. Hva er en feminist? Hvorfor er det så viktig å fremme feminisme og hvorfor er folk så uenige om nettopp dette begrepet? Spiller det noen rolle? I det store og det hele? La oss kalle en spade for en spade, og innse at det til syvende og sist er likestilling vi slår oss på brystet og roper høyt om hver 8.mars. Likestilling, like rettigheter og lik behandling for menn og kvinner. Det burde være enkelt og greit.

Men det er ikke det.

«Den internasjonale kvinnedagen feires hvert år den 8. mars. En nasjonal kvinnedag ble først arrangert i USA i 1909, mens en internasjonal dag ble vedtatt året etter på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, der over 100 kvinner fra 17 ulike land deltok. Dagen ble etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner.

Etter FNs internasjonale kvinneår i 1975 ble dagen i 1977 gjort til FN-dag, og en av flere av organisasjonens årlige merkedager.» (Wikipedia.)

-Dere har jo hver dag hele året,dere kvinner, sa en mann til meg en gang. Med ett glimt i øyet og ett søtt og sarkastisk smil. Han mente det som en spøk, snille han. Men det stakk dypt, og han innså vel fort at det ikke falt i god jord hos mottakeren.

Ja, vi har hver dag hele året. Hver dag hele året hvor kvinner blir mishandlet og slått. Hvor kvinner lider under kjønnsdiskriminering og forskjellsbehandling. Hver dag hele året hvor kvinner har mer ansvar på sine skuldre, jobber hardere i hjemmet og tjener mindre på arbeid. Sånn er det ihvertfall for gjennomsnittet av kvinner , ikke i Norge, men i store deler av verden.

Da synes jeg det er helt på sin plass at det er satt av en dag i året hvor vi, alle verdens kvinner, har lov til å kjempe for våres rettigheter. Hvor vi har lov til å bevege oss utenfor hjemmet, rope høyt og tørre å stå for det vi mener er rett, og det vi mener alle kvinner fortjener.

En god kollega av meg sa så klokt at –Dette skal ikke være en sånn sinna dag.

Nei, det skal så absolutt ikke det.

Men det skal være en markert og viktig dag.

Jeg går ikke i tog i dag fordi jeg er sint. Jeg bærer ikke banneret jeg har laget med krav om rettigheter for MIN del. Jeg deltar ikke aktivt under Kvinnefestivalen fordi jeg synes at JEG blir diskriminert og behandlet urettferdig. For det blir jeg ikke. Jeg har uendelig med rettigheter, og bor i ett land hvor vi er langt på vei mot likestilling. Vi er ikke helt i mål, men vi er på riktig vei, og langt foran sammenlignet med andre steder verden over.

Jeg bidrar til å markere kvinnedagen 8. mars for alle de andre kvinnene i verden som IKKE har de samme rettighetene som meg.

Bare fordi jeg har ytringsfrihet og min velferd blir godt tatt vare på, skal jeg ikke lukke øynene og tie for alle de som ikke har det sånn. Jeg skal bruke nettopp den ytringsfriheten jeg har. Og jeg skal tale med den stemmen og den tryggheten det innebærer.

Jeg går i 8. mars toget og roper med min sterkeste røst for alle de kvinnene i andre deler av verden som ikke får gå på skole, som aldri får seg en utdannelse, som ikke får lov til å jobbe, ikke får tjene egne penger, aldri får ta egne valg.

Jeg går i 8. mars toget og krever forandring for alle de kvinnene som hver eneste dag blir underkastet enn mann, som blir mishandlet og misbrukt. Som blir slått, voldtatt og lemlestet.

Jeg går i 8. mars toget og kjemper for rettighetene til alle de kvinnene rundt om i hele verden som ikke får lov til å tale sin egen sak, som blir torturert til å tie, som blir bundet til stillhet.

Jeg går ikke i 8. mars toget fordi JEG trenger å bli sett og hørt, jeg gjør det fordi KVINNER trenger å bli sett og hørt.

“Hver tredje kvinne i verden blir utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for vold i løpet av livet. Overgrepene skjer i alle kulturer og sosiale lag, mot så vel små jenter som voksne kvinner.”

Hver kvinnes historie er forskjellig, enten den er fra Latin-Amerika, Afrika, Midt-Østen, Asia, Øst-Europa eller et sted i Norge. Men hver historie og konsekvensene er de samme. Alle som rammes av vold, bærer på den samme drømmen om å kunne våkne hver morgen til en hverdag fri for frykt og mishandling.

““Vold mot kvinner er kanskje det største bruddet på menneskerettighetene. Så lenge volden fortsetter, kan vi ikke hevde at vi har gjort framskritt når det gjelder likestilling, utvikling og fred.”” – sier Kofi Annan, FNs tidligere Generalsekretær

Kvinner, uavhengig av hvor de lever, hvor gamle de er eller hvilken status de har, er utsatt for vold. Globalt sett har, som sagt, hver tredje kvinne vært utsatt for mishandling, seksuelle overgrep eller andre former for vold i løpet av sin levetid. Vold mot kvinner er så omfattende at det i følge en studie fra Verdensbanken utgjør en global helsetrussel på linje med hiv/aids og kreft.

Noen norske kvinner bruker 8. mars til å kjempe FOR likestilling og MOT diskriminering i Norge. De vil ha de samme stillingene som menn, de samme rettighetene på arbeidsplassen, og lik lønn. Det er greit det, men de om det.

Jeg velger å flytte fokuset mot de kvinnene som VIRKELIG lider under diskriminering og mangel på likestilling. Jeg ønsker å rette fokus på de kvinnene som ikke vet hva lik lønn og like rettigheter vil si engang. På de kvinnene som ikke bryr seg om penger, velstand eller materialistiske likheter.

Nei, i dag går jeg i tog med engasjement, styrke og pågangsmot, for alle de kvinnene som våkner hver bidige morgen i sitt eget hjem, og det eneste de drømmer om er en dag uten vold, en dag uten overgrep, en dag uten mishandling, en dag med respekt og trygghet, en dag de får tale fritt, en dag de blir hørt, en dag de får ta egne valg og bestemme over eget liv,en eneste enkel dag uten psykisk og fysisk smerte.

Denne dagen er for dem.