Jeg klarer ikke helt å skille mellom tiden,
hva som er nå, hva som kommer og hva som var siden.
Jeg klarer ikke helt å skulle kjenne etter,
før jeg i en helt ny situasjon meg selv setter.
Det er så mye lettere å se tilbake på det som har skjedd,
så mye lettere å se fremtidens bekymringer for så å bli redd.
Å se tilbake på hendelser og reflektere over minner,
å huske det som var for lenge siden før det så forsvinner.
Det er så mye lettere å glede seg til det som kommer,
vi vil ha varme på vinteren og gleder oss til jul når det er sommer.
Å planlegge begivenheter blir den store gleden,
å legge seg på sofaen etter en sammenkomst gir den gode freden.
Vi forteller historier og ler godt av ting som skjedde i fjor,
og når vi snakker om ferien som kommer blir lykken god og stor.
Det er så vanskelig å skulle stoppe opp,
stanse tiden og kjenne etter i sin kropp.
Føle bare akkurat det som er her og nå,
kjenne på hva du har rundt deg før du neste steg skal gå.
Det er så lett å glemme at dagene går fort forbi,
at det er her og nå som er den viktigste tid.
At det er disse dagene vi har sett frem til så lenge,
og at det er om denne tiden historiene i fremtiden vil fenge.
Det er ikke lett, nei det er utrolig vanskelig å forstå,
hvorfor det er en så sjelden evne å kunne kunsten å nyte nå.
Hilde.