Det kjennes ut som om jeg løper bortover på en firefelts motorvei.
Som om jeg løper fortere enn beina klarer å bære meg, så fort at de små hvite stripene i asfalten har endret funksjon og ikke deler opp feltene lenger men blir liggende som fartstriper etter meg.
Det er høye murer på hver side av veien, som livets fengslende gjerder på en bowlingbane, og jeg er den altfor tunge bowlingballen ingen vil skal skjære ut i en ukontrollert spinn og havne i renna.
Det er ingen midtrabatt, for lets face it folkens, livet har ingen midtrabatt.
Bilene suser forbi meg i alle retninger, jeg kjenner lufttrykket når de passerer altfor nært og klarer så vidt å holde meg på beina. De kommer i en urovekkende hurtig fart både bak meg og mot meg, og jeg må konsentrere meg for å ikke bli meid ned.
De tuter, de tuter mye, de tuter faen med hele tiden.
Jeg løper for harde livet, uten noen form for mulighet til å komme meg av motorveien.
Da hører jeg hornet av en semitrailer rett bak meg.
En svær tunglaster med blinkende lys og navneskilt i frontruten.
Den kjører i en tung, jevn og jævlig stor fart.
Kommer nærmere og nærmere.
Jeg løper så godt jeg kan, men det er altfor mange biler i de andre feltene og jeg må fortsette å løpe i feltet jeg nå tydeligvis er tildelt.
Murene som er satt opp der det skulle vært en grøftekant jeg kunne hevet meg ned i blir bare høyere og høyere.
Det er ingen bowlingkjegler foran meg og jeg er en ubrukelig kule.
Jeg ser fremover men skimter ingenting i horisonten. Bare motorvei.
Jeg ser bakover og ser semitraileren komme nærmere og nærmere.
Uansett hvor fort jeg løper, den tar innpå.
Så treffer den.
Tuter først selvfølgelig. Tuter langt og lenge, med bare sånn forbanna lastebil tuting som de største av de største klarer å tute frem.
SÅ treffer den.
Ordentlig.
Tupper meg i ræven med ett kraftig brak og sender meg langt til himmels.
Det kjennes nesten ut som om jeg flyr og i ett lite øyeblikk føler jeg meg både vektløs og problemfri.
Jeg svever litt der oppe, før jeg innser at jeg er på vei nedover igjen.
Lastebilen har tuppet meg litt mer i venstre rumpeball enn høyre, og jeg skeiner utover til siden. Jeg passerer toppen av muren langs veien og kommer i en usaklig hastig fart ned mot bakken.
Splash.
Så landet jeg.
I grøftekanten.
Roadkill.
Hilde.
Huffda! ??