Poesi på kveldsti`.

 

Plutselig ensomhet

Endelig betenksomhet

Det tomme fyller min sjel

Jeg føler meg aldri  hel

Kontraster i følelser

Glemt er hverdagens prøvelser

Tårer renner

Men det er ei sorg jeg kjenner

Denne ubeskrivelige tanke

Om alltid å alene vanke

Varm som solens stråler

Kaldt, kaldere enn hva jeg tåler

Evig som sjelens skjønnhet

Sort som min egen tomhet

Men likevel uten ord,

For det er i sjelen den bor.

Kan kun tenkes, føles og elskes

I det ene minutt

Før følelsen tar slutt.

 

This entry was posted in Generelt and tagged , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>