Fireworks.

Det er nyttårsaften 2016.

Siste dagen i året. Siste dagen av ett år som har vært veldig spesielt.

I de siste månedene er det blitt brukt mer enn nok tid på å reflektere over året som er gått. Jeg har tenkt på året, snakket om året, kjent på følelser, snakket om følelser, analysert, prøvd å ta lærdom, tenkt over hendelser, snakket om hendelser, gått gjennom opplevelser, tatt til meg, fortrengt, grått og kjempet følelsesmessig. Jeg er ferdig med det.

Om under 24 timer er 2016 helt forbi, og ett nytt år åpner seg.

2017.

Jeg våkner om morgenen på den siste dagen av ett år som har vært veldig spesielt, og er helt ufattelig dårlig. Som ett ironisk siste spark , ett siste rivende og gjennomtrengende knivstikk, som om året 2016 vil forsikre seg helgardert om at jeg ikke kommer til å glemme akkurat hvor jævlig vondt jeg har hatt det i løpet av dette året.

Fuck you, hilsen 2016.

Smertene i kroppen og ledd er så intense, og hodepinen så voldsom og pulserende, at jeg bruker det meste av formiddagen på å sitte bøyd over do-skålen og kaste opp av smerte. Det kjennes ut som om jeg skal svime av hver gang jeg beveger meg, det er nesten ikke til å holde ut. Men det er “bare” fysisk smerte denne gangen, og fysisk smerte er jeg god på, så du tar meg ikke så lett 2016.

Men vi hadde planer for kvelden. Vi skulle på nyttårsfest. Jeg skulle avslutte ett år som har vært veldig spesielt, på en veldig fin måte. Sammen med noe av det fineste året har gitt meg. Som helt meg selv. DET ville vært en perfekt avslutning og en perfekt begynnelse på det nye året.

Og jeg kunne sagt fuck you 2016, hilsen Hilde.

last-ned-1Men så ligger jeg der, på sofaen, på sørlandet, skjelver og fryser og svetter om hverandre, småsover og kaster opp i fin harmoni. Med noe av det fineste 2016 har gitt meg ved min side. Så må vi ringe å si vi ikke kommer på nyttårsfesten allikevel, og jeg får dårlig samvittighet. Blir flau og skammer meg. Føler meg som en plage, ett problem og en byrde. Som resten av tiden i året som har gått.

Så blir det ikke “bare” fysisk smerte allikevel. Men også psykisk.

Og en liten stund kjennes det definitivt ut som om 2016 vant, og tok knekken på meg.

Timene går og det nærmer seg det nye året. Jeg kommer meg litt og vi drar på en kjapp visitt til de fineste folka jeg vet om, som jeg er så inderlig glad i og som har bidratt til noen av de aller fineste minnene fra året som har gått. Så drar vi hjem igjen og jeg prøver så godt jeg kan å ta meg sammen, later som om jeg er en hel del bedre enn jeg faktisk er i håp om å ihvertfall ikke gjøre nyttårsaften til en fullstendig katastrofe for noe av det fineste som året har gitt meg. Det går sånn noenlunde bra. Jeg prøver å late som om jeg bare er på do når jeg kaster opp og jeg kjemper intenst med å bidra både til middag og til en koselig kveld.

Det nærmer seg midnatt og vi går ut for å se på fyrverkeriet.

Nesten nøyaktig klokken tolv imagesbegynner den høylytte og fantastiske kunsten å skytes opp. Vi blir stående i den kalde men deilige luften å se på det fargerike vidunderet som sprer seg på en klar himmel i nattemørket. Og der står vi. I joggebukser og hette-gensere, med ullsokker og vernesko. På nyttårsaften. Jeg er shabby, jeg er svimmel, jeg er usminket og ustelt, jeg er uggen, jeg er full i smerte, og det er da jeg kjenner det, jeg er lykkelig.

Vi blir stående å nyte synet av fantastisk vakkert fyrverkeri, og går ikke inn før mange minutter etter siste rakett har vist seg frem i all sin prakt på himmelens lerret. Jeg nyter ikke bare fargeleken over hodet mitt mens jeg står der. Jeg nyter mye annet også, mange gode følelser og tanker, og ett veldig godt selskap.

Det går ikke lange stunden etter vi er gått inn igjen før jeg ikke lenger klarer å skjule hvor dårlig jeg faktisk er. Jeg blir nødt til å krype til korset og gå å legge meg. Sånn er det. Jeg gir meg.

Så ligger jeg der da. I sengen. Og ett år som har vært veldig spesielt er avsluttet, helt ferdig og forbi. Og ett splitter nytt år er såvidt begynt.

Det er da det endrer seg. Jeg ligger helt i ro og ser inn i ett ordentlig bekymret og så oppriktig omtenksomt blikk. På to øyne som sier ALT uten å si noe som helst. Som får meg til å ikke føle meg liten lenger. To øyne som gir meg trygghet og bekreftelse. Som fjerner følelsen av å være en byrde og ett problem. Ett blikk som bryr seg. To øyne som vil meg bare vel. Så får jeg ett forsiktig men kjærlig stryk over kinnet, langsomt over tinningen og gjennom håret.

Og jeg innser det.

new-years-eve-1664737_960_720

 

Ett år som har vært veldig spesielt er over, ett helt splitter nytt år er begynt. Og jeg kunne virkelig ikke fått en bedre avslutning og en mer perfekt start.

 

Fuck you 2016, jeg vant, hilsen Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

2 Responses to Fireworks.

  1. Tine says:

    Det er så godt å vite at du har det så mye bedre nå! <3 Du fortjener det så inderlig!

  2. Kristian says:

    Woop Woop! :)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>