Vekk meg eller brekk meg.

 

M.E er en «usynlig» sykdom. Ihvertfall i mitt tillfelle. Det er angst og depresjon også. Ingen kan se på meg at det verker. Ingen kan se når jeg står på en fest eller i en mindre sosial sammenkomst , når jeg smiler og ler, at jeg egentlig har så mye angst inni meg at det kjennes ut som om brystet skal sprenge. Beina verker og jeg må ta meg til veggen for at de ikke skal svikte fullstendig under meg. Øynene svir så voldsomt av trøtthet at det er smertefullt å holde dem åpne. Ingen ser det.

Jeg kan sitte foran doskålen og kaste opp av angst og utmattelse, for så å gå på butikken,smile til nabodamen,tøyse med ungene i gaten,for så å gå hjem og legge meg på sofaen. Og gråte så jeg hikster. Men ingen ser det.

Jeg er velsignet med ett ansikt som for det meste «ser så friskt ut». Det er jeg selvfølgelig takknemlig for. Men det har også vært en forbannelse til tider. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg brakk ett bein eller to. Det høres helt sykt ut. Men det er sant. Jeg verker i hele kroppen,i forskjellige grader,hver eneste dag. Hele tiden.

Men ingen ser det.

Og ingen forstår. Hvordan kan de? Det er vanskelig å forstå ting man ikke har kjennskap til. Jeg forventer ikke at noen skal forstå de psykiske problemene jeg har, men hadde de ett lite øyeblikk sett de fysiske, så ville det nok vært en hel del lettere å forstå.

Jeg vil som sagt IKKE ha medlidenhet , bare forståelse.

Om jeg hadde hatt to brukne bein ville alle forstått at jeg hadde smerter. At jeg ikke orket å bli med på den festen,gå på jobb eller skole. Jeg hadde ikke trengt å forklare,komme med unnskyldninger. Folk hadde sett og forstått. Mange forstår allerede. Mine nærmeste og mine nære venner forstår. Så godt det lar seg gjøre. Det skal de ha all ære for. De respekterer meg og min sykdom,og jeg er de evig takknemlig. Det håper jeg de vet.

Men det er fremdeles uendelig mange som ikke ser. Og derfor ikke forstår.

Om jeg hadde hatt to brukne bein kunne jeg ha ligget på sofaen og fått lov til å bare være til. Ikke prestere noe. Det hadde vært helt greit å ikke strekke til for en liten stund. Ingen hadde forventet noe av meg. Men mest for meg selv. Jeg hadde fått litt fred. Sluppet å kjempe meg gjennom en slitsom dag. Kunne sovet med god samvittighet. Ikke følt at jeg skulle vært ett annet sted. At jeg skulle gjort noe. Sluppet å tenke på alle jeg skuffet. Det er det verste. Å ikke klare å være der for andre. Å ikke bidra. Jeg hadde også sluppet å tenke på alt jeg gikk glipp av. Jeg kunne vært helt ubrukelig og det hadde vært fullstendig greit. Jeg hadde ikke hatt noe valg. Valget hadde vært tatt for meg.

Åh,hvor deilig det hadde vært.

Jeg er allikevel glad for at alle mine bein er hele. Tro meg. Veldig glad. Jeg trenger de for å gå. De skal tross alt føre meg videre. Og bære meg til en frisk hverdag.

Ikke brekk meg.

Men vær så snill å vekk meg.

 

 

This entry was posted in M.E and tagged , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>