Closed door.

Jeg befinner meg stående midt i ett kvadratisk og fremmed rom. Med fire vegger, tak og gulv. Rommet er stort. Stort, kaldt og tomt.

Jeg står vendt mot den ene veggen. Stirrer mot en åpen dør. Den står på vidt gap. Jeg ser ingenting på andre siden av døren, bare ett sterkt lys. Jeg er som frosset fast i gulvet. Som om noe holder meg fast. Det kjennes ut som om noe har knytt ett stramt tau rundt både armer og bein og nekter meg å røre en muskel. Jeg er helt låst.

Sakte men sikkert begynner veggene å bevege seg. Synkront. Innover. De beveger seg mot meg i rolig fart, millimeter for millimeter.  Jeg ser at den åpne døren også begynner å røre på  seg. Lukke seg. Like sakte, like sikkert, millimeter for millimeter.

Jeg er fremdeles låst, jeg blir holdt fast.

Det begynner å gå fortere. Veggene kommer nærmere å nærmere for hvert sekund, døren lukker seg mer og mer.

Det begynner å bli lite luft i rommet og det er tungt å puste.

Det knirker og knaker i veggene etterhvert som de beveger seg mot meg, og døren skriker i tørre og slitte hengsler.

Det går fortere.

Veggene kommer tettere og tettere og døren er snart helt lukket. Lyset på den andre siden av døren trenger ikke gjennom lenger og det er blitt helt mørkt. Veggene dundrer når de kommer mot meg, all luft kjennes ut som om den er forsvunnet og jeg hiver etter pusten.

Jeg kunne tatt på veggene nå.

Og de kommer bare nærmere.

Med ett plutselig, høylytt og brått smell går døren helt igjen. Den låses og forsvinner.

Igjen står kun en bar og mørk vegg foran meg.

Så stopper all bevegelse opp. Ingenting flytter på seg. Alt står stille.

Veggene har stoppet helt inntil kroppen min.

Rommet er fylt med stillhet. Men fullstendig tomt for luft.

Så hører jeg en dør som låses opp og som forsiktig åpner seg bak ryggen min. Stille, sakte. Lys kommer inn i det altfor trange, lille rommet.

Og jeg får puste igjen.

Hilde.