Angstbar.

Jeg hører lyden av nøkkelknippet som taes ut av jakkelommen. Det klirrer i lyden av metall før jeg hører nøkkelen går i låsen og vendes om. Så går dørhåndtaket ned og døren åpnes.Det knyter seg i magen. Rett under brystet, ovenfor navlen. Det er som en knytteneve som graver seg inn og konstant knyter seg, hardere og hardere. Jeg kjenner at det begynner å sildre i kroppen, det kjennes ut som om blodet strømmer raskere ut til fingertuppene og ned i tærne, og jeg blir nummen i hele kroppen. Hjertet slår raskere og raskere og jeg kjenner pulsen i hver millimeter av kroppen.

Jeg har angst.

Døren smelles igjen og stillheten preger plutselig og brått hele leiligheten. Det føles ut som en krig som er over på sekundet og jeg kan høre støvet som lander på gulvet. Jeg sitter på knærne på gulvet midt i stuen og skjelver. Hulkingen har avtatt, det er bare dype hikst igjen. Jeg sliter med å puste, det kjennes ut som om lungene har kollapset og halsen er fullstendig tettet igjen av en tung metallblokk. Jeg rister. Det er så ubeskrivelig smertefullt. Jeg får ikke puste. Det kjennes ut som om jeg kveles. Jeg er redd.

Jeg har angst.

Jeg ligger i sengen og stirrer i veggen. Den er hvit. Veldig hvit. Kroppen er så urolig jeg klarer knapt å ligge stille. Men jeg tvinger meg selv til å ligge helt i ro. Jeg prøver å puste rolig men det blir tyngre og tyngre for hvert åndedrag. Det prikker i kroppen, det stikker i huden. Klumpen i halsen er der og jeg kjenner hvordan den vokser seg større og større. Verre er det allikevel med den stadig kraftigere knyttneven i magen. Det verker så ubeskrivelig mye. Jeg har ett behov for å løpe og skrike, men kroppen er lammet og munnen stum.

Jeg har angst.

Jeg går ustoppelig rundt i leiligheten. Fra balkongdøren til kjøleskapet, fra sofaen og ut i gangen. Inn på soverommet, inn på badet. Og så rundt igjen. Balkongen til kjøkkenet, rundt sofabordet, ut i gangen, inn på soverommet, bort til vinduet, ut igjen i gangen, inn på badet og tilbake til balkongdøren. Om igjen og om igjen. Jeg klarer ikke stoppe opp, kroppen er ustanselig. Det banker, det verker, det pulserer og det slår. Blodet galopperer og musklene trekker seg sammen og slipper seg ut i hurtigere og hurtigere tempo. Det er stille, jeg er alene og jeg har lyst å skrike av full hals.

Jeg har angst.

Jeg sitter fremoverbøyd på sofakanten og puster desperat i en Rema 1000 pose. Jeg hyperventilerer og kroppen rister ukontrollert. Det verker så intenst i hele kroppen og hodet er på nippet til å eksplodere. Det kjennes ut som om kroppen er i ferd med å gi opp. Jeg reiser meg og løper ut på badet. Kaster opp og hulker, kaster opp og hulker. Om igjen og om igjen. Det verker like mye hver gang, kroppen rister så kraftig at jeg stadig slår både knær og armer mot toalettet. Jeg blir halvveis sittende og halvveis liggende over do-skålen mens jeg hiver etter pusten mellom hver gang kroppen knyter seg, magen vrenger seg og jeg brekker meg til kroppen ikke klarer mer.

Jeg hater angst.

Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

One Response to Angstbar.

  1. Tine says:

    💜💜💜

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>