Livet ass.

Jeg sitter på bryggen på Lyngør og dingler med de bare , oppskrapte vår-bleike beina utenfor bryggekanten. Det er tidlig på morgenen, tidlig i sesongen og det er helt blikkstille på fjorden. Det er begynt å bli mildt og varmt i været, men idet tærne mine treffer sjøens overflate innser jeg at det fremdeles er temmelig kaldt i vannet. Krølltoppen (altså hunden) tusler rundt meg og nyter frihet, måkeskit og lukten av saltvann og fiskeslo. Jeg sitter å ser utover fjorden og bortover sundet. Ser bort mot noe som jeg lengter etter. Sårt. Noe som er så utrolig nært, innenfor rekkevidde, men akkurat nå så uendelig langt unna og uoppnåelig.

Er det dette som er livet?

Jeg sitter på balkongen i det som jeg anser som den fineste bydelen i Norges hovedstad. Det er strålende sol og de varme ettermiddags-strålende har akkurat oversvømt hele balkongen. Eller altanen som vi vestlendinger kaller det, så lite posh på det vi. Jeg sitter godt til rette i masse blomstrete puter, med krølltoppen liggende tett inntil meg og hører på ungeskrik godt blandet med upassende rap-musikk fra en balkong lenger borte. Det er varmt og deilig, jeg har solbriller og bikini på, kaffe på kannen og en ekstra sterk snus under overleppen. Jeg maler på ett splitter ferskt maleri samtidig som jeg gjentar bestemt i den endorfin-styrte delen av hjernen: nå koser du deg, nå koser du deg, nå koser du deg, nå SKAL du kose deg.

Er det dette som er livet?

Jeg ligger alene og komfortabelt i en dobbeltseng som består av to madrasser på gulvet, på ett hvitt og blomstrete loftsrom, i det koseligste og hjerteligste huset i Vârmland, Sverige. Vinduet står på vidt gap, jeg hører prat med den fineste blanding av dialektene jeg nyter mest, er omringet av skjønn natur, den nydeligste og mest velstelte hage, lukten av nyslått gress og bål, med den karismatiske stemningen man kun får i Sveriges innland. Jeg er sliten, det gjør vondt i hele kroppen og jeg sovner til summingen av en forventningsfull og optimistisk mygg.

Er det dette som er livet?

Jeg sykler nedover gangstien fra Skjold i retning Nesttun ( Bergen ) på min mors gamle men solide DBS sykkel. Det er tidlig sommer, det regner ikke(!), det er sent, mørkt, og jeg er iført ett håpløst antrekk sammensatt av pyjamasbukse og strikkegenser. Barfot. Jeg trør som jeg aldri har trødd før, frustrert, oppgitt, fortvilet, sinna og lei meg. Jeg skal ned på bensinstasjonen for å kjøpe røyk. Kent Menthol. For akkurat i dette øyeblikk er det kun en grønn pakke med 20 pinner illeluktende selvskading som kan roe meg ned. Tror jeg.

Er det dette som er livet?

Jeg sitter på ett berg ved sjøen, på Gjeving, høyt oppe, med utsikt over hele sundet og Lyngørfjorden. Den vakreste utsikt som finnes. Solen er i ferd med å gå ned bak ryggen på meg ett sted, det blåser friskt og jeg må ta håret opp i strikk for å hindre det å komme i veien for utsikten. Jeg har en blomstrete gammel, arvet sommerkjole på og er barfot. Selvfølgelig. Jeg sitter med beina strekt ut på det rue, harde underlaget og trykker i meg søsterkake. Den er blitt tørr, og mangler i følge bakeren selv en haug med rosiner, men det er desidert den mest himmelske og fantastiske søsterkaken jeg noen gang har smakt.

Er det dette som er livet?

Jeg sitter på en utedo på en øy kaldt Lille Danmark like utenfor Risør. Døren til utedoen har jeg latt stå på vidt gap, så jeg ser ut mellom de grønne trærne, bort mot den lille tomme stein-stranden, og den vakre sjøen utenfor. Jeg er ferdig å tisse for lenge siden, men jeg blir sittende å strekke tærne mot tregulvet (jeg har korte bein vet dere) mens jeg nyter den behagelige, beroligende, terapeutiske vakre utsikten og hører latter fra mennesker jeg er så glad i og hunder som leker i bakgrunnen. Jeg er mett, litt solbrent, full i saltvann, litt små-brisen og nå ikke lenger tissetrengt.

Er det dette som er livet?

Jeg sitter på det grønne gresset i parken på Myraløkka. Jeg har gått en lengre tur med krølltoppen, det er skyfri himmel, varmt, fullstendig vindstille og jeg er svett på ryggen og i pannen. Jeg har sekk med og jeg drikker kald kaffe fra gårsdagen på termos. Den smaker beskt og bittert men jeg drikker den allikevel. Parken er full av mennesker som soler seg, griller, kaster frisbee og nyter søndagen til det fulle. Jeg sitter med beina i kryss i trenings- tightsen som er begynt å stramme såpass at det verker litt rundt magen. Jeg holder en arm rundt en utålmodig hund, jeg har solbriller på, jeg snakker i telefonen og jeg griner altfor høylytt enn det som er sosialt akseptert på ett offentlig sted.

Er det dette som er livet?

Jeg sitter på en vindusplass på Bergensbanen og ser ut av vinduet. Vi har akkurat passert Hønefoss, retning Bergen, det er nattoget og allerede blitt så mørkt ute at det eneste jeg ser er min egen refleksjon i den små-skitne vindusruten. Men jeg forsetter allikevel å stirre tomt ut mot ingenting. Jeg har en sovende hund ved siden av meg, to noe høylytte unge og sprudlende jenter foran meg og ett eldre, snorkende turist-par på setene bak meg. Lyset slukkes i kupeen og det blir mulig å såvidt skimte husene og fabrikkene som fyker forbi på utsiden. Jeg tenker på hvordan det skulle være, på hvordan jeg vil at det skal være, på hvor jeg skulle vært på vei, på hvor jeg nå er på vei, på hva som skulle ventet meg når solen står opp igjen, og på hva som venter meg nå. Jeg lukker øynene men forblir like våken.

Er det dette som er livet?

Sammenlagt, kanskje.

Hilde.