Jeg lever under byens vakreste bro.

IMG_5275Da er nytt nummer av =Oslo i salg, og enda en gang har jeg vært så heldig å få lov til å bidra i magasinet med en egen-skrevet tekst. For de av dere som leser bloggen fast (hei familie og bestiser) så kjenner dere igjen teksten ettersom jeg har skrevet den for litt tid tilbake, og publisert den her før. Men med noen få endringer er den nå å lese på en helside i fantastiske =Oslo, og jeg er like stolt denne gang som sist!

God lesing! :)

 

 

Jeg lever under byens vakreste bro. IMG_5278

Det ligger et trykk i lufta som er til å ta og føle på. En fuktighet har spredd seg over hele byen, det kjennes fra ytterst i hårtuppene, gjennom sokkene i skoen og inn på den allerede klamme huden.

Av Hilde Asphaug

I hele dag har det vært solskinn og skyfri, blå himmel. Byen har vært fylt til randen av sommerglade mennesker som har sprunget fra sted til sted på lette bein, med tynne såler. Parkene er dekket av mennesker, det grønne og friske gresset er ikke lenger synlig. Solkrem, billig øl og høylytt urytmisk musikk fyller luften.

Jeg har sittet inne hele dagen, sett ut på livet og alle bevegelsene i sollyset. Hørt på lydene. Sommerbrune mennesker og kvitrende fugler, barnelatter og hundebjeff, fotballer som treffer husveggen og lyden av overflødig vann som renner av blomsterkassen på balkongen i etasjen over.

For en deilig dag å være til. For en deilig dag å kunne nyte ute.

Etter hvert som skyene kommer sakte og stødig inn over byen, er det tilsynelatende bare meg som legger merke til værendringen. Skiftende skydekke.

Nesten samtidig som jeg kjenner lukten av grillkull og svidde pølser gjennom det åpne vinduet, sanser jeg lukten av fuktig gress og våt asfalt.

Jeg reiser meg fra stolen ved vinduet og går ut mot gangen.

Det er da jeg hører det.

Høylytt skriking fra både barn og voksne idet regnet begynner å tromme mot hustakene og den brolagte asfalten.

Gledeshyl og fortvilet roping høres om hverandre, nesten dekket over av bare bein som plutselig har fått fart på seg og løper tyngre over den nå mørkegrå og våte brosteinen.

Musikken er stilnet, menneskene er forsvunnet.

Bare de tunge, våte og hurtige regndråpene fyller luften.

Jeg tar av meg sokkene og går barbeint og lettkledd ut av døra.

Gata er tom. Himmelen akkurat har satt kranen på full styrke. Det er kaldt og vått.

Jeg blir stående stille midt i gata. Kjenner dråpene renne nedover ansiktet mitt, til jeg er gjennomvåt fra topp til tå.

IMG_5279De myke små elvene som strømmer fra det nederste hårfestet i panna mi, drypper fra øyenbrynet og ned mot nesen. De runder neseroten, passerer leppene mine og drypper fra haken og tungt ned på det nakne kragebeinet.

Himmelen skrur sakte av kranene. Til slutt er det bare et lett duskregn i lufta.

Så ser jeg den. En bro av de vakreste farger som dukker opp bak ujevne hustak og bygninger. Et kunstverk på himmelen.

Røde, gule, grønne og lilla baner som tilsynelatende skytes fra bakken, på et ukjent sted bortenfor, de legger seg i en bue over himmelen og daler ned på andre siden av byen. Jeg føler meg på en merkelig måte beskyttet.

Jeg blir stående der og se opp, mens de siste regndråpene renner nedover den strakte halsen min.

Det er da jeg kjenner det.

Jeg lever.

IMG_5277

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

2 Responses to Jeg lever under byens vakreste bro.

  1. Mamma says:

    Bang!! Enda en gang “nailer” du en utrolig fint beskrevet historie,- så fnugglett men likevel så utrolig varm og nydelig beskrevet.
    Herlighet, Hilde,- dette KAN du så til de grader. Fortsett !!!

  2. Tine says:

    Kjempeflott skrevet! Du er så flink! 😀 <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>