Jeg så ham på Karl Johan.

IMG_5280Jeg har skrevet en tekst som er publisert i Mai utgaven av magasinet =Oslo. For de av dere som bor i Oslo, kjøp det! :) Det gjelder hver eneste måned altså, ikke bare denne utgaven! Les om det fantastiske konseptet her : Erlik.no  

For de av dere som ikke har tilgang til =Oslo, dere kan få lese teksten her :)

God lesing 😉 

 

 

Jeg så ham på Karl Johan. IMG_5285

Omsider var jeg framme i tigerstaden, for aller første gang.

En kraftig mannsstemme brøt inn i den summende og lavmælte stemningen i vognen. Den hørtes over et knasende og skurrende høyttaleranlegg:

«Neste stopp er Oslo sentralbanestasjon. Dette er siste stopp på NSB Bergensbanen. Avstigning på venstre side. Besetningen ombord på toget vil takke dere for turen og ønsker dere velkommen tilbake. Ha en riktig god dag.»

Jeg kjente tendenser til sommerfugler og rumling i magen. Det hadde vært en fin tur over det norske fjellandskapet.

De fleste i vogna hadde hastverk med å komme seg ut. Vesker, bager og kofferter ble kastet om hverandre, samtidig som lyden av glidelåser i hurtig opptrekk og febrilske foreldre som beundringsverdig prøvde å ha kontroll på barna sine skapte et intenst støynivå.

Jeg ble sittende til vogna var tømt for mennesker og bagasje, før jeg reiste meg, tok sekken på ryggen og gikk ut.

Perrongen luktet varm asfalt, brent metall og urin. Det krydde av mennesker som hastet av gårde i alle retninger.

Jeg ble stående litt i mylderet, mens jeg fikk samlet meg nok til å finne retningen jeg skulle gå i. Beveget meg rolig opp rulletrappen fra perrongen og gjennom stasjonen. I det jeg gikk ut av hovedinngangen på Oslo sentralstasjon ble jeg slått av en kald vind og synet av grått. Den åpne plassen med fuktige steiner, et grått teppe, grå tapet og en enda gråere himmel gjorde den kjølige lufta mer merkbar.

Jeg trakk kragen opp mot ansiktet og bøyde overkroppen for å skape meg en innbilt varme og beskyttelse.

Så gikk jeg steg for steg over de våte, kalde steinhellene, passerte den gullbrune tigeren og gikk raskt over fotgjengerfelt, trikkeskinner, sølepytter, gamle tyggispapirer og annet rusk.

Jeg stoppet opp idet jeg hadde tatt et par steg inn i Oslos kanskje mest kjente gate: Karl Johan. En gågate som følger deg fra Oslo S og nesten helt opp til kongens hus. En grå gate med brostein, asfalt og store heller. Beskyttet av høye bygninger på hver side. Som en elv tom for vann i en dal av butikker og kontorbygninger. Høye fjell med vinduer. En kjølig og bar dal.

Sakte trasket jeg oppover den slake motbakken, mens jeg passerte ungdommer med ansiktene presset ned i en telefon, dresskledde menn som småløp mens de tilsynelatende gjorde en avtale høyt og med seg selv. Det var klesstativer fulle til randen på hver side, boder med salg av alt fra sko til elektronikk, band-t-shorter og suvenirer. Jeg fulgte bare strømmen oppover, først over ett fotgjengerfelt som fraktet oss over en kryssende vei, så et annet.

IMG_5283Det var da jeg så ham.

Sittende der på bakken.

Krummet i kroppen, på den iskalde asfalten. Ved siden av en benk. Mellom visne blader, avfall fra en overfylt søppelkasse, sigarettstumper og brukte snus.

Han var så grå, så pjuskete, så skitten og så skjør.

Han hadde ingenting, og trengte alt.

Jeg ble stående og se på den svake kroppen, med den slitne sjelen.

Sakte, men sikkert begynte han stivt å bevege seg. Prøvde desperat å reise seg på beina. Vaklende og ustø kom han seg omsider opp i halvveis stående posisjon. Med hodet ned mot bakken haltet han to skritt fremover.

Kroppen var så mager.

Tungt hevet han hodet halvveis opp mot folkemengden som passerte ignorant forbi. Han løftet blikket og så på de godt skodde beina som bare trampet av gårde.

Ingen stoppet, ingen vendte blikket, ingen så.

Han var så utrolig alene og ensom, der, i den mest folksomme og travle gata i Norges hovedstad.

Hvordan er det mulig å bli så oversett når du er så synlig, spurte jeg meg selv.

Klønete haltet han to steg fremover igjen, ristet litt på den slitne kroppen og hevet blikket enda litt mer. Søkende, trengende, desperat.

De svarte og dype øynene traff blikket mitt. Jeg ble dratt inn i en dyp og sorgfull sjel. Det svarte i øynene var endeløst, men bak den vonde og skremmende fasaden lå et glimt av lys.

Jeg gikk sakte mot ham og satt meg ned på huk. Åpnet ryggsekken og tok ut restene av matpakken min, og en flaske med vann. Jeg åpnet nistepapiret og strakte det mot ham. Han spiste med desperasjon og hengivenhet, med sult og iver.

Etter at siste smule var spist opp gav jeg ham vannet mitt. Han drakk med samme desperasjon. Jeg undret meg over når han sist kunne ha spist og drukket, jeg kjente det verket i kroppen og sved i hjertet. Jeg tenkte på historien hans, hvor han kom fra, hva han hadde gjort, hva han hadde opplevd og hvordan han hadde havnet der, alene i den store handlegata i Oslo.

Tenkte på hva som gjorde at han søkte oppmerksomhet og varme, men ikke fikk det.

Da kroppen hans ikke trengte mer, sluttet han rolig å drikke. Han så på meg, lenge. Dypt og intenst møtte blikkene våre, uten å bli forstyrret av alle menneskene rundt oss, eller av alt bråket som omgivelsene skapte. Det var bare oss to.

Og han takket. Hjertelig og inderlig. Ikke med ord, men med blikket. Det lyste mot meg.

Så tok han rolig to haltende steg tilbake. Uten å vike med øynene.

Deretter ristet han på kroppen igjen, hevet hodet så høyt han kunne, foldet ut de grå vingene sine, bakset litt for å få kontroll på den kalde kroppen. Så fløy han av sted.

Jeg fulgte ham med blikket så langt jeg kunne, høyere og høyere, over domkirken og videre oppover til jeg ikke lenger kunne skimte den svarte kroppen og de grå vingene.

Ikke vet jeg hvor han befinner seg, jeg vil nok aldri få vite det heller.

Men jeg så ham.

Og jeg hadde løftet ham opp et lite øyeblikk.

Noen ganger kan dét være nok.

FullSizeRender (17)

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

2 Responses to Jeg så ham på Karl Johan.

  1. Tine says:

    Ååå, du er så flink! Jeg er så stolt av deg! Kjempeflott skrevet! <3

  2. mamma says:

    Så utrolig bra skrevet! Det der må du bare fortsette med! En bok, kanskje ? Stå på!!
    I dag har jeg “tvunget” mine 4 kolleger + sjef til å lese artikkelen fra selve bladet
    jeg hadde med på jobb,- de var begeistret alle som en!

    Stolt mamma :)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>