Nålestikk tur-retur helvete.

Det er tirsdag formiddag 5 april, jeg står og venter på trikken ved Sandaker Senter. Det er sol, skyfrihimmel og klokken er 11.22 når trikk nr.13 til Bekkestua stopper foran meg. 22 minutter senere går jeg av ved Solli Plass og spaserer over gangfeltet og mot den første bygningen på Bygdøy Allè. Jeg er så spesifikk på tidspunktene for jeg bruker Ruter Reise hver gang jeg går utenfor ytterdøren, takk Ruter for ett hjelpemiddel til oss retningsløse.

Anyway.

Jeg ringer på Bygdøy Allè 1, på kirkeklokke-symbolet ved siden av der det står BA Klinikken. Det er her jeg skal. Til Gunhild. Kl.12.00. Tirsdag formiddag 5 april.

Hun møter meg på innsiden av døren til klinikken i første etasje i den store murbygningen, like munter, smilende og blid som alltid. Jeg setter fra meg skoene, henger opp jakken, vi småprater om løst og fast og går ned sprinkeltrappen til underetasjen, der hun har behandlings-avdelingen sin.

Vi går inn på kontoret og hun spør meg hvordan det har gått siden sist, som var første behandling. Jeg har ikke merket noe som helst sier jeg og trekker litt skuffet på skuldrene. Jeg har virkelig kjent etter altså, nesten hoppet i stolen av det minste nys, men det er dessverre ingen merkbar forandring i det hele tatt.

Hun smiler og stråler like vel, og sier oppmuntrende at det gjør ingen verdens ting, det er ikke alle som merker noe etter første behandling (det er forventet at man blir en del dårligere), noen blir verre etter andre eller tredje, noen merker ingenting før de gradvis begynner å kjenne seg litt og litt friskere.

Hun ber om å få se på tungen min igjen, jeg stikker den ut og hun nikker, mmmm`er, observerer den fra alle bauer og kanter, mmmhm`er, nikker litt mer og sier : bra!

Vi går inn på behandlingsrommet. Jeg stripper ned til undertøyet og legger meg på siden på benken. -Du tåler ett trøkk du, sier Gunhild. -Jeg setter i litt flere nåler denne gangen og på litt mer utsatte steder, så ser vi om det gir oss litt mer effekt.

Hun setter i nåler. Nål etter nål etter nål. I nakken, i pannen, øret, magen, håndledd, albuer, knær og tær. Sikkert flere steder også, men det var her jeg kjente det ihvertfall.

Så gir hun meg noen oppmuntrende ord, legger ett fleece-teppe over meg og ber meg slappe av i 30 minutter.

Jeg gjør som jeg får beskjed om.

Etter 30 minutter med prikking og små rykninger i hele kroppen er jeg akkurat falt i søvn når hun kommer forsiktig bort til meg igjen. Det er helt utrolig hvordan jeg klarer å falle i søvn i enhver situasjon og setting.

Hun spør meg hvordan jeg føler meg idet hun begynner å ta ut nålene og jeg svarer med en litt groggy morgenstemme at det går helt fint, jeg har slappet godt av.

Så småprater vi litt til mens hun fjerner alle nålene, jeg kler på meg, hun gir meg beskjed om å drikke masse vann, rent vann, og ikke ta smertestillende de neste dagene, uansett.

Vi avtaler en ny time til fredagen, jeg betaler og takker for meg. Så går jeg til trikkestoppet på Solli plass igjen, andre siden av veien enn det stoppet jeg gikk av på en time tidligere, for jeg har lært, at det må man, hvis ikke tar man bare trikken rundt og rundt samme veien hele tiden. Learning by doing som det heter.

Trikken kommer nesten med en gang, takk Oslo kommune for ett flott kollektiv-tilbud, og jeg setter meg som alle andre nordmenn, på den første ledige to-seteren lengst vekk fra alle andre som jeg finner.

Etter tre-fire trikkestopp begynner jeg å kjenne det. Hodepinen. Det begynner med en murring i bakhodet, men når jeg går av trikken på Torshov er det kommet en fullvokst og hissig elefantjævel som står og tramper konstant på hele bakhodet mitt.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli svimmel idet jeg går innom butikken på veien og handler mat. Vel hjemme tar jeg med meg Oliver på tur, men den blir kort og kontant, hodet verker bare mer og mer og jeg begynner å bli småkvalm.

Resten av dagen går forbi i en slags tåke, men jeg lager middag, hviler, og slapper av i sofaen med samboeren. Han tar kveldsturen, heldigvis.

I løpet av natten hører jeg at Oliver er urolig ute i gangen, når jeg går ut for å se har han satt seg med døren og jeg tar han med rett utenfor. Han tisser, spiser gress og vi går inn igjen. En ukjent mengde tid etter at jeg har lagt meg igjen kaster han opp i gangen. Lapskaus av tyggebein og gress. Klassisk.

En ukjent mengde tid etter at jeg har lagt meg igjen er det min tur, og toalettet får servert en godt tygget og delvis fordøyd middag. Værsågod.

Våkner dagen etterpå og kjenner at jeg er blitt verre.

Mye verre.

Samboeren skal til sørlandet på opptak dagen etterpå, så han pakker sakene sine, tar med seg Oliver, ordner til spypose, litt mat og en drikkeflaske med friskt og kaldt vann til meg på sengekanten. Jeg står ikke opp. Så må de skynde seg avgårde, vi kysser hade, jeg ønsker han lykke til, og blir liggende igjen i sengen. Jeg sovner igjen ganske fort etter at de er dratt. Det er onsdag formiddag, 6 april. Her blir jeg liggende. Til torsdag formiddag 7 april, fredag formiddag 8 april og til slutt når kalenderen viser lørdag formiddag 9 april.

Dagene snegler seg avgårde. De to første døgnene sover jeg kun noen få timer tilsammen. Jeg bruker tiden på å vri meg i sengen, stønne og sukke, drikke vann, spy og tisse. Jeg har en hodepine som  får den største rødvins-bakrusen til å virke som en tur i parken. Det dundrer fra nakken, over toppen av hodet og ned bak øynene. Dunker, konstant, så intenst. Det verker i hvert eneste ledd fra fingertuppene og helt ut i tærene. Det brenner og svir i huden over hele kroppen og det klær i hver millimeter på innsiden. Jeg fryser og svetter om hverandre, er klam, kald, varm, kald, klam, varm om hverandre, hele tiden. Småskjelver av kvalme og kaster opp ved den minste bevegelse.

En gang i løpet av natt til fredag rekker jeg ikke badet og kaster opp i gangen. Jeg vasker det ikke opp før over ett døgn senere. Jeg tråkker bare rundt det i hastverk.

Fredag morgen sender jeg melding til Gunhild og avlyser timen vi hadde satt opp til samme dagen. Jeg sier jeg er for dårlig til å komme. Hun jubler med capslock i melding jeg får tilbake og understreker at det er kjempe bra. Hun ber meg fortsette å holde meg unna smertestillende, alt skal ut, men sier jeg selvfølgelig må ta det om jeg synes det blir for ille. Vi avtaler en ny time til mandag 11 april.

Lørdag formiddag er jeg blitt litt bedre og tar sjansen på å sitte i en taxi opp på nærmeste legevakt. Behovet for å få NOE, nesten hva som helst, er blitt for stort. Jeg får sterke smertestillende og kvalmestillende stikkpiller. Det første jeg gjør når jeg kommer hjem igjen er å hive meg over de kvalmestillende. Eller hiver meg over blir vel litt feil å si, men de går der de skal fortere enn svint. De smertestillende jeg fikk, eller noe som helst smertestillende, rører jeg ikke i det hele tatt.

Formiddagen går rolig, jeg sover litt, sitter i sofaen og kjenner at formen desidert er stigende. Jeg prater i telefonen med favoritt-duoen min hjemme i Bergen og kjenner at også humøret og sinnet har steget en hel del etterpå. Så utrolig deilig!

IMG_3667 (1)Skjønne Dagrun kommer innom meg lørdag kveld med middags-rester, masse deilig frukt og rosinboller. Formen min er blitt enda bedre og jeg kjenner hvor heldig jeg er som har så utrolig omtenksomme og gode venner, også her i Oslo. Hun gikk helt fra Hasle og hit. Det er langt. Dagrun<3

Jeg sovner tidlig lørdag kveld og våkner enda bedre i formen søndag morgen.

Søndag formiddag 10april. Hodepinen er der fremdeles, men kan beskrives som det jeg vil kalle en helt normal hodepine. For min del ihvertfall. Jeg har fremdeles hetetokter og frysebølger, men i mild grad. Kvalmen er borte.

Humøret er MILDT sagt PÅ TOPP!

Søndag kveld 10april. Klokken er  20.21 og jeg har nesten konstant siden jeg stod opp sent IMG_3685 (1)i dag, sittet på balkongen i solen. Jeg har jobbet hardt med meg selv for å ikke fyke rundt og gjøre alt mulig som hjernen min nå sier at jeg VIL,MÅ,BØR,SKAL,KLARER å gjøre, men fokusert på at kroppen fremdeles er preget og sliten, selv om psyken aldri er så viljesterk og leken som det bare vil og kan være på en sånn god dag.

Jeg har sosialisert på ulike medier på mobil og pc, halvsovet, lest litt, drukker kaffe, spist jordbær og rosinboller, og drukket, pliktoppfyllende, mengder med rent vann. Så har jeg hatt min første tur ut av leiligheten, ned til Sultan 50 meter unna.

IMG_3686 (1)

 

Nå kommer straks samboeren og Oliver hjem, så skal jeg bruke det lille som er igjen av dagen på kose med min firbeinte bestevenn, herlighet som jeg har lengtet etter han.

Fy søren for en deilig følelse jeg sitter med nå!

Hilde-kan klare alt alene!

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

One Response to Nålestikk tur-retur helvete.

  1. Tine says:

    Fliiiinka mi!! Er så glad for at det virker til å virke! Selv om de dagene hørtes mildt forj…ig ut! :-/ Stå på! Du er det sterkeste jeg vet om! <3

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>