Regnbuen.

“Regn:
(Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)
Regn er en form for nedbør, og kan opptre i andre former som snø, sludd, slaps (på bakken), hagl og dugg. Regn opptrer når vanndråper faller mot jordoverflaten fra skyer. Ikke alt regn når jordoverflaten, da noe fordamper når det faller gjennom tørr luft.”

Det ligger ett trykk i luften som er til å ta og føle på. En fuktighet har spredd seg over hele byen, det kjennes fra ytterst i hår-tuppene, til gjennom sokkene i skoen, og inn på den allerede klamme huden.
Landscape-sunshine-photoI hele dag har det vært solskinn og skyfri, blå himmel. Byen har vært fylt til randen av sommerglade mennesker som har sprunget fra sted til sted på lette bein med tynne såler. Parkene er dekket av mennesker, det grønne og friske gresset er ikke lenger synlig. Solkrem, billig øl og høylytt urytmisk musikk fyller luften.
Jeg har sittet inne hele dagen, sett ut på livet og alle bevegelsene i sollyset. Hørt på lydene. Sommerbrune mennesker og kvitrende fugler, barnelatter og hundebjeff, fotballer som treffer husveggen og lyden av overflødig vann som renner av blomsterkassen på balkongen i etasjen over.
For en deilig dag å være til. For en deilig dag å kunne nyte ute.
Etterhvert som skyene kommer sakte og stødig inn over byen er det tilsynelatende bare meg som legger merke til vær-endringen. Skiftende skydekke.
Nesten samtidig som jeg kjenner lukten av grillkull og svidde pølser gjennom det åpne vinduet, sanser jeg lukten av fuktig gress og våt asfalt.
Jeg reiser meg fra stolen ved vinduet og går ut mot gangen.
Det er da jeg hører det.
Høylytt skriking fra både barn og voksne idet regnet begynner å tromme mot hustakene og2 den bro-lagte asfalten.
Gledeshyl og fortvilet roping høres om hverandre, nesten dekket over av bare bein som plutselig har fått fart på seg og løper tyngre over den nå mørke-gråe og våte brosteinen.
Musikken er stilnet, menneskene er forsvunnet.
Bare de tunge, våte og hurtige regndråpene fyller luften.
Jeg tar av meg sokkene og går barnbeint og lettkledd ut av døren.
Gaten er tom.
Regnet detter ned som om himmelen akkurat har satt kranen på full styrke.
Kaldt og vått.
Jeg blir stående stille midt i gaten og kjenner dråpene renne nedover ansiktet mitt, til jeg er gjennomvåt fra topp til tå.
De myke små elvene som strømmer fra det nederste hår-festet i pannen min, drypper fra øyebrynet og ned mot nesen hvor de rundet neseroten, passerer leppene mine og drypper fra haken og tungt ned på det nakne kragebeinet.
Himmelen skrur sakte av kranen og det ligger tilslutt bare ett lett dusk-regn i luften.
Det er da jeg ser den.
8301En bro av de vakreste farger som dukker opp bak ujevne hustak og bygninger. Ett kunstverk på himmelen.
Rød, gul, grønn, lilla baner som tilsynelatende skytes fra bakken ett ukjent sted bortenfor der jeg befinner meg, legger seg i en bue over himmelen og daler ned på andre siden av byen. Det kjennes trygt å stå der under regnbuen. Jeg føler meg på en merkelig måte beskyttet.
Jeg blir stående der å se opp mot himmelen mens de siste regndråpene renner nedover den strakte halsen min.
Det er da jeg kjenner det.
Jeg lever.

Regnbue
(Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)danbushrainbowtreeZ
Regnbuen er et optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren. Hvitgult sollys består av alle synlige bølgelengder av lys. Lysbrytningen er forskjellig avhengig av bølgelengden slik at lyset spaltes til et spektrum.

Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

One Response to Regnbuen.

  1. Mamma says:

    Veldig bra skrevet !! Fine skildringer …!
    Du er dyktig…

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>