#eMnEknagg

Jeg bruker mye tid på å unnskylde meg, forklare meg og beklage meg. Jeg bruker store deler av hverdagen min på å bekymre meg, med en kropp og ett sinn fylt til randen av dårlig samvittighet.

Jeg har så mye dårlig samvittighet at jeg noen ganger begynner å tvile på meg selv.

Alt det jeg unnskylder meg for, alle mine beklagelser og forklaringer, er de egentlig reelle? Jeg tenker ikke på om jeg faktisk har noe å unnskylde meg for, jeg tviler på selve unnskyldningen. Det meste legges jo selvfølgelig på sykdommen. Men er det godkjent?

Etter så lang tid, med oppturer og nedturer, bedring og forverring, hva skyldes egentlig M.E`en, og hva skyldes meg som person?

Er jeg lat? Tiltaksløs?

Svarer jeg ikke på meldinger og isolerer meg fordi jeg er en asosial og “giddalaus” person?

Hva skiller egentlig alt det jeg ikke får gjort på grunn av helsen, og alt det jeg ikke får gjort fordi jeg simpelthen ikke vil?

IMG_0658Jeg liker ikke å snakke i telefonen. Det hender jo at jeg gjør det en sjelden gang, men stort sett er jeg aldri den som ringer. Kan ikke helt sette fingeren på det, jeg liker det rett og slett ikke. Spesielt ikke lange samtaler, da detter jeg ut og blir rastløs. Som oftest får jeg en stor klump i magen når telefonen ringer, og jeg foretrekker helst å ha den liggende på lydløst. Her forleden kom jeg over ett innlegg på fb om at de fleste M.E`pasientene hadde såkalt “telefonskrekk”, og kommentarene haglet inn fra alle som kjente seg sååååå igjen. Å innrømme mine feil og svakheter er jeg ikke redd for, og selvfølgelig tenkte jeg godt, vel og lenge at sånn er det for meg også. Selvfølgelig. Jeg liker ikke å ringe noen, ta telefonen eller prate over lang tid fordi jeg har “telefonskrekk”, enda en bivirkning av det å ha M.E.

Ferdig snakka.

Veldig greit.

Men så sitter jeg her, og har ombestemt meg. Fader heller, det er så lett å skylde på noe når man alltid, konstant og kronisk, har en så sterk ting å legge all skyld på. Herlighet, det finnes jo egentlig ingen grenser for hva jeg kan henge på “M.E-knaggen” av dårlige uvaner, dårlige handlinger og dårlige gjerninger (eller ugjerninger).

Det er utrolig vanskelig, og ubeskrivelig pinlig, men det er høyst på tide at jeg begynner å innse hva som kan henges på knaggen, og hva jeg må ta på min egen kappe.

Jeg må skille mellom sykdom og person, og enten bruke den riktige og reelle IMG_0920unnskyldningen, eller rett og slett kvitte meg med behovet for å unnskylde meg.

Veldig mange av mine fysiske hindringer og mentale begrensninger er uten tvil relatert til kronisk utmattelse, det sier seg selv.

Men at jeg ikke liker å snakke i telefonen, at jeg bare spiser dritt mat, at jeg ikke gidder å fikse meg med sminke eller ordne håret, at jeg prioriterer Candy Crush fremfor å lese en bok, DÈT er , desverre, bare noen av mine mange svakheter som person.

Kanskje ved å skille det vonde fra det verre, vil det bli lettere å ikke tvile på meg selv hele tiden. Å dermed også forbedre meg som person.

Alt er en prosess, en læringsprosess og en utviklingsprosess. Åh, dette livet altså. Og jeg som trodde jeg var ferdig skolert når jeg gikk ut av siste året på videregående. Rektor sa vi var rustet og klar for livet.

Jeg har blitt lurt.

Fader heller, det er slitsomt å vokse seg klokere.

Alt-var-bedre-før-jeg-ble-30-Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

One Response to #eMnEknagg

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>