Kjære Mimmi.

17.2-15 ” Jeg sitter å ser ut på den fantastiske utsikten jeg har fra den flotte leiligheten som jeg bor i. Leiligheten som du aldri fikk besøkt. Utsikten du aldri fikk sett. På soverommet mitt ligger en gutt og sover søtt og tungt. En gutt jeg nylig har møtt. En gutt som aldri får møte deg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre Mimmi, og du er ikke her for å fortelle meg det. Du er ikke her å kan hjelpe meg med de viktige og vanskelige valgene. Du er ikke her og ler av at jeg uroer meg for de rareste og mest unødvendige ting. Du er ikke her og roer meg. Forteller at alt kommer til å gå bra til slutt uansett. At jeg er bra nok akkurat slik jeg allerede er. Du er ikke her lenger.

Og du kommer aldri tilbake.

290878_10150917050810354_926662912_oVi skal aldri le sammen igjen. Vi skal aldri synge gamle sanger tostemt og tonedøvt. Vi skal aldri spise Kos sjokoladepudding eller halvveis smeltet kronesis i solen. Med sjokoladesmak, selv om nøttene på toppen fikk deg til å hoste så du nesten brakk deg, du synes jo den var best uansett, der du satt i den fine hvite bøttehatten din og “klips-på” solbriller som ikke passet til brillene dine. Vi skal aldri male sammen igjen, fiske, gå turer, klage over mannfolk eller spille Casino eller Stress med dobbel kortstokk. Vi skal aldri danse sammen igjen. Aldri tape i pinne-lotteri, fordømme hele uflaksen og sverge at vi aldri skal kjøpe så mange pinner igjen. For så å gjøre det samme uken etter. Og uken etter der igjen.  Aldri mer skal vi sammen dekladere alle versene av Terje Vigen eller “Dødsmarsjen”. Aldri mer skal jeg stå på krakken og leve meg inn i hvert ord og hver setningen av de endeløse versene. Med en usedvanlig begeistret og ivrig tilskuer, som har en like hvithåret Bichon som seg selv på fanget. 

Jeg skal aldri glede meg til å stå opp om morgenen, sånn at jeg kan skynde meg avgårde 337292_10152164948895354_1797027713_omed Oliver logrende i forveien til Ladegården, sånn at jeg er helt sikker på at vi ihvertfall får en hel time samme før du skal spise middag og hvile etterpå. Aldri meg skal Oliver trekke meg etter seg i en utrolig fart inn dørene på sykehjemmet, logre hele veien opp i heisen, løpe fritt nedover gangen og rett inn på rommet ditt, hoppe opp i fanget ditt på stolen eller i sengen, og slikke deg hemningsløst i ansiktet til din ville begeistring og latterfulle hvin.  Aldri mer skal jeg så dra hjem igjen, se deg vinke så herlig fra vinduet og blåse kyss til meg med beundringsverdig innlevelse, for bare å glede meg til neste gang jeg skal tilbake. Ofte allerede samme kvelden.

47585_10152416117735354_970219925_n

 

Vi skal aldri mer se på Karl&Co eller Høy på Pæra sammen. Aldri mer danse wals eller tango, skrive dikt, leke med ordene, rime og le av oss selv. Vi skal aldri spise 2 4pakninger vaniljeis med kirsebærsaus i bunnen. Du var virkelig glad i is du Mimmi`n min. Og du var så inderlig glad i meg. Og jeg var så uendelig glad i deg.

 

 

Aldri mer skal jeg få lov til å holde rundt deg, klemme på deg, kjenne på lukten av deg, 

12356867_10156476205935354_7734408674561051149_ostryke deg over det ruglete kinnet ditt. Aldri mer skal jeg gre håret ditt, sette i ruller, lage permanent på deg. Aldri mer være den eneste som får lov av deg til å klippe og lakke neglene dine. Den eneste som du tillot å følge deg på toalettet. Den du alltid ville ha der, på det beste og det verste. 

Aldri mer skal jeg få kysse deg på kinnet og fortelle deg at jeg elsker deg. For det gjorde jeg, hver eneste gang. Flere ganger før jeg gikk. Og hver gang sa du at du visste det, og hver gang stod du i vinduet og vinket når jeg gikk eller kjørte avgårde. Først i Amalie Skramsvei, så på Ladegården. Hver gang, til lenge etter at vi var forsvunnet ut av din synsvinkel.

Aldri mer kommer du til å stå der i vinduet, aldri mer kommer vi til å se hverandre.

Men jeg kommer alltid til å elske deg like høyt, og du kommer alltid til å vite det. “

 

227430_10152210381045354_1613660522_nDet er så rart med sorg. Så komplisert. Man slutter vel aldri helt å sørge over noen man har mistet som stod oss veldig nært, men sorgen endrer seg. Heldigvis.

Og i løpet av det siste året har sorgen min endret seg veldig. Jeg savner Mimmi hele tiden, noen dager mye mer enn andre. Noen ganger gjør det vondt. Og noen ganger gråter jeg. Enkelte stunder, som høytider og bursdager er spesielt såre. Og savnet er ekstra stort.

Men stort sett savner jeg henne nå bare på en god måte. Jeg elsker å prate om henne, skryte av den hun var, le av alle morsomhetene hun kom med, og beundre styrken, pågangsmotet hennes og det konstant gode humøret.

665674_10152231804710354_140085323_oSå lar jeg meg selv inspirere av henne. Tenke på alle de fantastisk gode egenskapene hun hadde, og håpe jeg sitter igjen med noen av dem selv. Lar henne fortsette å være en mentor, selv  om hun ikke er her lenger. Tenke på alt hun har gitt meg,lært meg, og bruke det best og mest mulig.

Jeg tror ikke på himmelen, på engler, at hun ser meg eller at vi sees igjen.

 

 

Men jeg tror på at hun har vært med på å forme meg i en stor grad, og at fordi jeg hadde 339722_10152118382575354_391868583_ohenne så lenge og så nært, så er jeg blitt den jeg er i dag. Og med alt hun var, vil hun også være med på å forme meg videre, og alltid være en stor del av meg og mitt liv.

Jeg er verdens heldigste jente som har kjent henne, opplevd henne, hatt henne som mentor i 27 år. Og verdens heldigste som får ha henne som forbilde for resten av mitt liv.

Og dèt er ikke trist på noen som helst måte, dèt er bare ubeskrivelig trygt og godt.

Hilde. ( Og Octupuss )

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

2 Responses to Kjære Mimmi.

  1. Kristian says:

    Rundstykke med laks fra fisketorget. Nytes best fra Rosenkrantztårnet <3

  2. Tine says:

    ❤️❤️❤️

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>