Play that record mister dj.

Jeg befinner meg sittende på gulvet. Midt på soverommet. Jeg har èn sokk på foten og den andre i hånden. De er selvfølgelig forskjellige. Og den jeg har tatt på er på vrangen. Jeg sitter med knærne opp under haken. Hviler hodet på det ene kneet. Armene har jeg strammet godt rundt beina, tviholder på meg selv som om jeg skal falle fra hverandre hvert øyeblikk. Tårene fosser. Jeg hulker med hele kroppen. Rister, samtidig som jeg vugger frem og tilbake. Som ett lite barn. Jeg griner ikke pent og stille. Jeg hulker virkelig. Med effekter. Både lyd i form av små oppgulp med klynk og hikkende falske toner, og en nese full i snott. Jeg griper etter kjøkkenrullen som ligger ved siden av meg og pusser nesen. Det høres ut som en elefant som befinner seg i nød og skriker ut etter hjelp i smerte og fordervelse. Det kommer ikke snørr ut, papiret blir bare fylt av tårer. Og blod. Neseblod. Det er ikke første gang i dag at jeg spiller en elefant som befinner seg nær døden. Tårene strømmer enda mer. Jeg er gjennom våt på kneet. Bakhodet dundrer og jeg kjenner at øynene er hovne og såre. Det vil ikke stoppe. Det bølger og flommer. Jeg er helt knust. Helt tappet. Helt ferdig.

Og det hele startet med en sokk som ikke ville på.

Sånn kan det gå noen ganger. Tydeligvis.

Jeg har gått på en smell. Igjen.

Siste ukene har jeg levd i en veldig fin boble.

Sommeren begynte så fint. Jeg avsluttet kurset på Rehabiliteringsklinikken på Nordås. Nå skulle jeg være trent til å takle sykdommen, utlært. Jeg hadde blitt fortalt hvordan jeg skulle leve med M.E, hvilke hensyn jeg måtte ta, og hvordan livet mitt nå burde være. De hadde fortalt meg, gang på gang, at jeg måtte godta at jeg var syk. Jeg kunne ikke lenger late som jeg var ett supermenneske. Jeg fikk ikke lov til å trene, jobbe, gjøre som jeg ville. Jeg var ikke lenger en engasjert sjel, en higende menneskerettighetsforkjemper, en aktivist, en batterist, kunstner eller forfatter. Jeg var bare Hilde. Med M.E.

pause-button-image

Og etter så mange år, så lang tid. Så tenkte jeg at det fikk være greit. For en liten stund. For det hele handlet om at så lenge jeg var syk, så måtte jeg innse og godta det. Sånn var det bare. Punktum finale. Tough luck.

Men det var liksom litt ok. For fremdeles er jeg overbevist om at jeg skal bli helt frisk. Og derfor bestemte jeg meg for at dette bare var en liten pause. En liten pause fra den Hilde som jeg egentlig er, og den Hilde jeg ønsker å være. Midlertidig. Så skulle jeg lade kroppen, restituere ordentlig, og så bli frisk. Og da kan jeg være akkurat den Hilde jeg ønsker og drømmer om å være. Og akkurat den Hilde jeg egentlig ER!

Det var så deilig.

Det var så befriende.

Det var så godt.

Det varte i to uker.

Så dro jeg på sommerferie til sørlandet. Og møtte min store kjærlighet. Min første kjærlighet, men virkelige kjærlighet. Dag 1. Og alt jeg hadde lært det siste året var glemt.

Jeg klarte ikke ha pause lenger. Jeg trykket HARDT på play. LT3WE

Det var ingen andre som gjorde det, kun meg selv.

Jeg følte meg så hel. Jeg var meg selv igjen. Jeg fikk energi. I massevis.

Den Hilde som jeg egentlig er kom frem. Jeg så meg selv igjen.

Jeg ER engasjert, jeg ER åpen, ærlig, utadvent og inkluderende. Jeg ER selvsikker, skråsikker og trygg på meg selv. Jeg vet hva jeg står for, hvem jeg er og hva jeg vil. Jeg ER alternativ, annerledes og rar. Jeg ER godhjertet og omtenksom. Jeg ER kreativ, kunstnerisk og en spirende forfattersjel. Jeg ER Hilde. Jeg er langt fra perfekt, og kommer aldri til å bli det, men der og da var jeg mer en nok fornøyd med den jeg var.

Jeg lot det gå på repeat med play-knappen på.

Forelsket, lykkelig.

Selv når jeg fikk en ny styrtblødning på romantisk hyttetur til Sverige. Selv når jeg fikk vite at celleforandringen i livmoren og rundt hadde utviklet seg enda mer. Selv når jeg fikk vite at det hastet med å operere. Selv når ting rundt meg stormet. Skuffelser som kom, utfordringer som viste seg. Når jeg ble såret. Selv når jeg mistet en del økonomisk støtte. Mistet behandling. Selv når jeg innså jeg hadde mistet en av mine næreste venner. Selv når jeg var sliten, smertefull og dårlig. Før operasjonen, under operasjonen og etter operasjonen.

Jeg var forelsket og lykkelig. Jeg var Hilde igjen.

Platen gikk, på play.

Flytting ble bestemt. Planlegging gjort. Reising frem og tilbake til Oslo. Besøk i Bergen. Operasjon, beskjed om ny operasjon. Bursdag, organisering, innsamling. Pakking. Engasjement. Tilbake på jobb. Siste rest av behandling. Mange avslutninger. Jeg ville være sosial. Sterk.

Det var så deilig.

Det var så befriende.

Det var så godt.

Det varte i nesten tre måneder.

Nå er det hakk i platen og den har stoppet å spille.

Jeg trenger en liten stund på pause.

Hilde.

This entry was posted in Generelt. Bookmark the permalink.

2 Responses to Play that record mister dj.

  1. Kristian says:

    Glad i deg!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>