Ser du meg?

Ser du meg?

Her jeg sitter.

Ser du meg?

Der du haster forbi meg i tynne sandaler med solbrune bein og nylakkede perfekte små velstelte tær. Der du så lett spaserer nesten litt flytende og svevende fobi mens sommerkjolen danser rundt de bare beina dine. Der du i ett jevnt og hurtig tempo er på vei fra en god prat i sosialt lag i parken, litt små-brisen og lattermild , med flagrende lyst, krøllete hår og to tonn produkter sprayet gjennom lokkene. Med solbriller så dyre at du måtte ta det på kredittkortet og den rødeste lip-glossen som glinser i solskinnet.

Ser du meg?

Der du løper forbi med de reneste, glatteste støvler under den største mest glorete paraply, tramper over brosteinene mens regnet hopper og danser rundt beina dine. Der du skynder deg avgårde mot nye muligheter og nye planer, med den pressede dressen brettet i støvlene og stresskofferten godt og trygt under armen, mens du prater høylytt inn i tilsynelatende løse luften, om møter, penge transaksjoner, aksjer og andre ting som for deg betyr mer enn det meste annet du kan forestille deg.

Ser du meg?

Der du kommer gående forbi i din lange vinterkåpe knyttet godt rundt deg i livet, foret skinnstøvler med knytting og kraftige såler, ett altfor stort skjerf, enda større lue og hansker i semsket skinn og pels rundt kanten. Der du går bortover med altfor mange handleposer i hendene og en eske med ferske påsmurte snitter under armen, mens du utålmodig venter på at trafikklyset skal skifte fra rød mann til grønn mann, så du hastig kan løpe over fotgjengerfeltet og inn på neste varme varehus, der du kan trekke kortet enda utallige ganger til den svarte stripen snart er så slitt at du må ringe banken å bestille nytt.

Ser du meg?

Der dere løper forbi i tunge flotte bunader, med ubehagelige og dyre bunad-sko på beina, softis rundt leppene og fletter i håret. Der dere løper mot festplassen og det store toget av mennesker i ett mylder av stivpyntede familier, norske flagg og småbarn med klissete gammel is på hendene og sløyfer i håret. Der dere ler etter to glass for mye på champagne frokosten, med altfor fulle mager under det svin dyre bunads-beltet med sølvknapper på rad og rekke, mens dere diskuterer fotballkampen fra kvelden før og festen som dere skal på etter paraden er ferdig.

Ser du meg?

Der du rolig trasker i dine løs-knytte Converse sko langs bryggekanten en varm sommerdag, mens det synges og spilles for full hals fra scenen noen meter borte og du nynner med mens du tar en slurk av den iskalde ølen du bærer i hånden og ler gledelig mot kameraten din som kommer mot. Der du blir stående rett bortenfor meg mens du små-danser litt kleint med allikevel kult til musikken som strømmer ut fra festivalteltet, mens du heller i deg de siste dråpene av den dyre sørlandspilsen før du kaster boksen i søppelspannet og trasker rolig videre til nye festligheter og en lang festivalsommer.

Ser du meg?

Der du sitter ved cafe-bordet og nipper på en kopp dobbel moccha frappe latte med soyamelk og ekstra kaffe uten skum med sjokoladestrøssel, tettpakket under to tepper og en gigantisk varmelampe rettet direkte kun mot deg. Der du sitter å klager din nød til en venn om de minste og mest ubetydelige problemer, som hvem som kom med en ekstra knapp åpen i skjorte på ledermøtet tidligere på dagen, at hushjelpen ikke vasker under randen i toalettskålen og at politikerne ikke vil gi deg ett enda større skattelette.

Ser du meg?

Der jeg går alene langs de høye murbygningene i sentrum en sen, kald og mørk kveld. På jakt etter trygge omgivelser og ett tett tak over hodet. Der jeg går helt alene, med alle eiendeler jeg har i en sliten og skitten sekk på ryggen, med utgåtte sko og en altfor tynn jakke kneppet godt igjen. Ser du meg der jeg desperat ønsker å møte blikket ditt for å fortelle min historie, for å gi deg ett innblikk i hvem jeg er og hvor jeg kommer fra, hva jeg har gjennomgått, hvilke ressurser jeg har og hva jeg drømmer om. Ser du meg der jeg helt alene i verden drar frem en fillete sovepose og setter meg til for natten under en av byens mest trafikkerte broer, i håp om å få noen timer hvile, noen minutter med fred fra livet, noen sekunder med sjelero.

Ser du meg?

Se meg.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Internasjonal feminisme.

Internasjonal feminisme.

I dag er det 8. mars. Den store kvinnedagen. Kanskje en av de aller viktigste dagene vi har i året. Dagen hvor det settes fokus på kvinners rettigheter og deres velferd. Verden over.

La oss fokusere på nettopp det, kvinner verden over, utenfor våre landegrenser.

For det er de som trenger det.

Jeg gidder ikke krangle om feminisme lenger. Hva er en feminist? Hvorfor er det så viktig å fremme feminisme og hvorfor er folk så uenige om nettopp dette begrepet? Spiller det noen rolle? I det store og det hele? La oss kalle en spade for en spade, og innse at det til syvende og sist er likestilling vi slår oss på brystet og roper høyt om hver 8.mars. Likestilling, like rettigheter og lik behandling for menn og kvinner. Det burde være enkelt og greit.

Men det er ikke det.

«Den internasjonale kvinnedagen feires hvert år den 8. mars. En nasjonal kvinnedag ble først arrangert i USA i 1909, mens en internasjonal dag ble vedtatt året etter på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, der over 100 kvinner fra 17 ulike land deltok. Dagen ble etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner.

Etter FNs internasjonale kvinneår i 1975 ble dagen i 1977 gjort til FN-dag, og en av flere av organisasjonens årlige merkedager.» (Wikipedia.)

-Dere har jo hver dag hele året,dere kvinner, sa en mann til meg en gang. Med ett glimt i øyet og ett søtt og sarkastisk smil. Han mente det som en spøk, snille han. Men det stakk dypt, og han innså vel fort at det ikke falt i god jord hos mottakeren.

Ja, vi har hver dag hele året. Hver dag hele året hvor kvinner blir mishandlet og slått. Hvor kvinner lider under kjønnsdiskriminering og forskjellsbehandling. Hver dag hele året hvor kvinner har mer ansvar på sine skuldre, jobber hardere i hjemmet og tjener mindre på arbeid. Sånn er det ihvertfall for gjennomsnittet av kvinner , ikke i Norge, men i store deler av verden.

Da synes jeg det er helt på sin plass at det er satt av en dag i året hvor vi, alle verdens kvinner, har lov til å kjempe for våres rettigheter. Hvor vi har lov til å bevege oss utenfor hjemmet, rope høyt og tørre å stå for det vi mener er rett, og det vi mener alle kvinner fortjener.

En god kollega av meg sa så klokt at –Dette skal ikke være en sånn sinna dag.

Nei, det skal så absolutt ikke det.

Men det skal være en markert og viktig dag.

Jeg går ikke i tog i dag fordi jeg er sint. Jeg bærer ikke banneret jeg har laget med krav om rettigheter for MIN del. Jeg deltar ikke aktivt under Kvinnefestivalen fordi jeg synes at JEG blir diskriminert og behandlet urettferdig. For det blir jeg ikke. Jeg har uendelig med rettigheter, og bor i ett land hvor vi er langt på vei mot likestilling. Vi er ikke helt i mål, men vi er på riktig vei, og langt foran sammenlignet med andre steder verden over.

Jeg bidrar til å markere kvinnedagen 8. mars for alle de andre kvinnene i verden som IKKE har de samme rettighetene som meg.

Bare fordi jeg har ytringsfrihet og min velferd blir godt tatt vare på, skal jeg ikke lukke øynene og tie for alle de som ikke har det sånn. Jeg skal bruke nettopp den ytringsfriheten jeg har. Og jeg skal tale med den stemmen og den tryggheten det innebærer.

Jeg går i 8. mars toget og roper med min sterkeste røst for alle de kvinnene i andre deler av verden som ikke får gå på skole, som aldri får seg en utdannelse, som ikke får lov til å jobbe, ikke får tjene egne penger, aldri får ta egne valg.

Jeg går i 8. mars toget og krever forandring for alle de kvinnene som hver eneste dag blir underkastet enn mann, som blir mishandlet og misbrukt. Som blir slått, voldtatt og lemlestet.

Jeg går i 8. mars toget og kjemper for rettighetene til alle de kvinnene rundt om i hele verden som ikke får lov til å tale sin egen sak, som blir torturert til å tie, som blir bundet til stillhet.

Jeg går ikke i 8. mars toget fordi JEG trenger å bli sett og hørt, jeg gjør det fordi KVINNER trenger å bli sett og hørt.

“Hver tredje kvinne i verden blir utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for vold i løpet av livet. Overgrepene skjer i alle kulturer og sosiale lag, mot så vel små jenter som voksne kvinner.”

Hver kvinnes historie er forskjellig, enten den er fra Latin-Amerika, Afrika, Midt-Østen, Asia, Øst-Europa eller et sted i Norge. Men hver historie og konsekvensene er de samme. Alle som rammes av vold, bærer på den samme drømmen om å kunne våkne hver morgen til en hverdag fri for frykt og mishandling.

““Vold mot kvinner er kanskje det største bruddet på menneskerettighetene. Så lenge volden fortsetter, kan vi ikke hevde at vi har gjort framskritt når det gjelder likestilling, utvikling og fred.”” – sier Kofi Annan, FNs tidligere Generalsekretær

Kvinner, uavhengig av hvor de lever, hvor gamle de er eller hvilken status de har, er utsatt for vold. Globalt sett har, som sagt, hver tredje kvinne vært utsatt for mishandling, seksuelle overgrep eller andre former for vold i løpet av sin levetid. Vold mot kvinner er så omfattende at det i følge en studie fra Verdensbanken utgjør en global helsetrussel på linje med hiv/aids og kreft.

Noen norske kvinner bruker 8. mars til å kjempe FOR likestilling og MOT diskriminering i Norge. De vil ha de samme stillingene som menn, de samme rettighetene på arbeidsplassen, og lik lønn. Det er greit det, men de om det.

Jeg velger å flytte fokuset mot de kvinnene som VIRKELIG lider under diskriminering og mangel på likestilling. Jeg ønsker å rette fokus på de kvinnene som ikke vet hva lik lønn og like rettigheter vil si engang. På de kvinnene som ikke bryr seg om penger, velstand eller materialistiske likheter.

Nei, i dag går jeg i tog med engasjement, styrke og pågangsmot, for alle de kvinnene som våkner hver bidige morgen i sitt eget hjem, og det eneste de drømmer om er en dag uten vold, en dag uten overgrep, en dag uten mishandling, en dag med respekt og trygghet, en dag de får tale fritt, en dag de blir hørt, en dag de får ta egne valg og bestemme over eget liv,en eneste enkel dag uten psykisk og fysisk smerte.

Denne dagen er for dem.

Posted in Generelt | 1 Comment

Stupid Cupid.

Happy crappy valentines day folkens!

Jeg blir like kvalm av denne dagen hvert eneste år, 14 feb 2017 er absolutt intet unntak.

Slapp av, det er ikke fordi jeg er en singel, bitter og misunnelig tverr kjerring, neida. Jeg synes faktisk ganske godt om mange typer romantikk og anser meg selv for å ha evnen til å være nokså motbydelig romantisk av meg til tider. Romantikk er en fin ting og hverdags-romantikk er det aller beste.

Jeg er heller ikke singel, jeg er så definitivt ikke bitter, jeg er hverken misunnelig eller tverr, men en kjerring er jeg jo strengt tatt, så den får gå.

Screen-Shot-2013-02-13-at-10.15.32-PM-500x459Men jeg synes det er en frastøtende og utrolig provoserende tradisjon, at vi en dag i året skal tvinges til å vise kjærlighet, for ikke å snakke om å samtidig gni det inn i de stakkars single og ensomme menneskene rundt oss mens vi først er i gang.

Hvorfor skal det kommersielle samfunnet påtvinge oss å gi roser til den vi er glad i på akkurat denne dagen i året? Og hvorfor skal folk skamme seg om de ikke gjør det? Eller enda verre, om de ønsker å gi men blir påminnet hvor enn de snur og vender seg i flere uker på forhånd at de ikke har noen å gi til? Eller at de ikke kommer til å få?

Det er ikke vår tradisjon engang. Det har INGENTING med Norge å gjøre what so ever.

Derimot har opprinnelsen til valentinesday flere gode varianter.

Noen mener at ett mulig opphav er en overlevering av de romerske Lupercalia-festlighetene. Tidligere var dagen en festdag for to martyrer med navn Valentinus. Martyrer folkens, det er jo kjærlighet.

Andre påstår at det i sener tid, fra høymiddelalderen, er blitt lagt til romantiske konnotasjoner og forskjellige beretninger om enda flere martyrer ved navnet Valentin. Den mest kjente legenden gjelder en biskop som skal ha virket under den romerske keiser Claudius II Gothicus, ca. 270 e.Kr. Den sier at Valentin ble fengslet fordi han viet soldater og ikke avsverget seg kristendommen, slik Claudius forlangte. Før han ble henrettet, skal Valentin så ha skrevet et avskjedsbrev til sin kjære Julia og undertegnet med «… fra din Valentin».

Den desidert beste forklaring synes jeg uten tvil er at i flere engelsktalende kulturer og i Frankrike oppstod feiringsskikken på slutten av 1500-tallet, og har antagelig opphav i folkelig tro på at fuglene begynte å pare seg på denne dagen.

Skal jeg isåfall få blomster og hjerteformet sjokolade av kjæresten min fordi en biskop ikke5025160_orig avsverget seg til kristendommen og ble henrettet, eller fordi fugler antagelig begynte å pare seg på denne datoen?

Næææh, er  ikke særlig romantisk det i mine øyne.

Det verste av alt synes jeg allikevel er den kommersielle delen av dagen. Om ikke overfloden av påtvunget klisserier gjør meg kvalm nok fra før av så er de svimlende summene som blir brukt rundt valentines day til å tømme seg fullstendig av. Kudos til den norske handelsstanden som har klart å stjele til seg enda en utenlandsk tradisjon til Norge, denne gang for å kunne håve inn penger på stakkars hodeløse menn som svirrer rundt i desperasjon og angst for bråk i heimen.

I Norge ble det i 2015 omsatt valentinsdagsprodukter for anslagsvis 255 millioner kroner.

TOHUNDREDEOGFEMTIFEM MILLIONER KRONER!

Til usikre kvinnemennesker som trenger bekreftelse og av menn med dårlig samvittighet.

Det er hårreisende!

Men selvfølgelig ikke like hårreisende som forbruket rundt 14 februar i landet ledet av presidenten med den mest hårreisende frisyren i verdenshistorien. I USA ble det i 2015 solgt valentinsprodukter for anslagsvis 18,9 milliarder dollar (ca. 144 mrd. kr).

Jeg klarer ikke skrive det i caps lock engang det gjør meg så svimmel og dårlig.

Hvor skal dette ende? Hva søren er det som feiler folk?

Det er 365 dager i året. Det er 365 dager du har frihet og mulighet til å uttrykke din kjærlighet på. Det er 365 dager – 8760 timer – 525600 minutter og 31536000 sekunder hvor du som ett eget selvstendig individ kan velge av fullstendig fri vilje å vise noen du er glad i at du er nettopp det.

antivalentineao5Trenger du virkelig denne ene dagen i året hvor en del av samfunnet vårt, med motivet om å KUN tjene mest mulig penger, skal fortelle deg at akkurat i dag SKAL du vise din kjærlighet i form av noe som koster penger, og som den du er glad i mest sannsynlig ikke trenger ei heller vil sette noe særlig høy verdi på ettersom hun/han mest sannsynlig er oppegående nok til å skjønne at dette ikke omhandler ett hjertelig ønske eller ett kjærlig behov for å vise omtanke, men press, press, press og total #fail om dagen skulle gå forbi i kjølig stillhet.

Det blir for dumt.

Vi har en verden som på mange steder raser fullstendig sammen, det finnes så uendelig altfor mange mennesker som trenger vår hjelp, vi har ikke råd til å kaste vekk milliarder av penger på renspikket tull.

Ta dere sammen.

Bruk resten av året på romantiske handlinger til de du er glad i og mennesker rundt deg , gode ord, nærhet, omsorg og endeløse mengder kjærlighet trenger ikke koste en formue. Det kan til og med være helt og holdent gratis.

Nei, nå skriver du en romantisk strofe på en post-it lapp i dag 14. februar, henger den godt synlig på kjøleskapet og så donerer du en kledelig, kjærlig og fin sum til ett godt formål.

DET burde være en fast tradisjon, og DET er kjærlighet.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Kunsten å nyte nå.

Jeg klarer ikke helt å skille mellom tiden,

hva som er nå, hva som kommer og hva som var siden.

Jeg klarer ikke helt å skulle kjenne etter,

før jeg i en helt ny situasjon meg selv setter.

Det er så mye lettere å se tilbake på det som har skjedd,

så mye lettere å se fremtidens bekymringer for så å bli redd.

Å se tilbake på hendelser og reflektere over minner,

å huske det som var for lenge siden før det så forsvinner.

Det er så mye lettere å glede seg til det som kommer,

vi vil ha varme på vinteren og gleder oss til jul når det er sommer.

Å planlegge begivenheter blir den store gleden,

å legge seg på sofaen etter en sammenkomst gir den gode freden.

Vi forteller historier og ler godt av ting som skjedde i fjor,

og når vi snakker om ferien som kommer blir lykken god og stor.

Det er så vanskelig å skulle stoppe opp,

stanse tiden og kjenne etter i sin kropp.

Føle bare akkurat det som er her og nå,

kjenne på hva du har rundt deg før du neste steg skal gå.

Det er så lett å glemme at dagene går fort forbi,

at det er her og nå som er den viktigste tid.

At det er disse dagene vi har sett frem til så lenge,

og at det er om denne tiden historiene i fremtiden vil fenge.

Det er ikke lett, nei det er utrolig vanskelig å forstå,

hvorfor det er en så sjelden evne å kunne kunsten å nyte nå.

 

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Roadkill.

Det kjennes ut som om jeg løper bortover på en firefelts motorvei.

Som om jeg løper fortere enn beina klarer å bære meg, så fort at de små hvite stripene i asfalten har endret funksjon og ikke deler opp feltene lenger men blir liggende som fartstriper etter meg.

Det er høye murer på hver side av veien, som livets fengslende gjerder på en bowlingbane, og jeg er den altfor tunge bowlingballen ingen vil skal skjære ut i en ukontrollert spinn og havne i renna.

Det er ingen midtrabatt, for lets face it folkens, livet har ingen midtrabatt.

Bilene suser forbi meg i alle retninger, jeg kjenner lufttrykket når de passerer altfor nært og klarer så vidt å holde meg på beina. De kommer i en urovekkende hurtig fart både bak meg og mot meg, og jeg må konsentrere meg for å ikke bli meid ned.

De tuter, de tuter mye, de tuter faen med hele tiden.

Jeg løper for harde livet, uten noen form for mulighet til å komme meg av motorveien.

Da hører jeg hornet av en semitrailer rett bak meg.

En svær tunglaster med blinkende lys og navneskilt i frontruten.

Den kjører i en tung, jevn og jævlig stor fart.

Kommer nærmere og nærmere.

Jeg løper så godt jeg kan, men det er altfor mange biler i de andre feltene og jeg må fortsette å løpe i feltet jeg nå tydeligvis er tildelt.

Murene som er satt opp der det skulle vært en grøftekant jeg kunne hevet meg ned i blir bare høyere og høyere.

Det er ingen bowlingkjegler foran meg og jeg er en ubrukelig kule.

Jeg ser fremover men skimter ingenting i horisonten. Bare motorvei.

Jeg ser bakover og ser semitraileren komme nærmere og nærmere.

Uansett hvor fort jeg løper, den tar innpå.

Så treffer den.

Tuter først selvfølgelig. Tuter langt og lenge, med bare sånn forbanna lastebil tuting som de største av de største klarer å tute frem.

SÅ treffer den.

Ordentlig.

Tupper meg i ræven med ett kraftig brak og sender meg langt til himmels.

Det kjennes nesten ut som om jeg flyr og i ett lite øyeblikk føler jeg meg både vektløs og problemfri.

Jeg svever litt der oppe, før jeg innser at jeg er på vei nedover igjen.

Lastebilen har tuppet meg litt mer i venstre rumpeball enn høyre, og jeg skeiner utover til siden. Jeg passerer toppen av muren langs veien og kommer i en usaklig hastig fart ned mot bakken.

Splash.

Så landet jeg.

I grøftekanten.

Roadkill.

Hilde.

Posted in Generelt | 1 Comment

Fireworks.

Det er nyttårsaften 2016.

Siste dagen i året. Siste dagen av ett år som har vært veldig spesielt.

I de siste månedene er det blitt brukt mer enn nok tid på å reflektere over året som er gått. Jeg har tenkt på året, snakket om året, kjent på følelser, snakket om følelser, analysert, prøvd å ta lærdom, tenkt over hendelser, snakket om hendelser, gått gjennom opplevelser, tatt til meg, fortrengt, grått og kjempet følelsesmessig. Jeg er ferdig med det.

Om under 24 timer er 2016 helt forbi, og ett nytt år åpner seg.

2017.

Jeg våkner om morgenen på den siste dagen av ett år som har vært veldig spesielt, og er helt ufattelig dårlig. Som ett ironisk siste spark , ett siste rivende og gjennomtrengende knivstikk, som om året 2016 vil forsikre seg helgardert om at jeg ikke kommer til å glemme akkurat hvor jævlig vondt jeg har hatt det i løpet av dette året.

Fuck you, hilsen 2016.

Smertene i kroppen og ledd er så intense, og hodepinen så voldsom og pulserende, at jeg bruker det meste av formiddagen på å sitte bøyd over do-skålen og kaste opp av smerte. Det kjennes ut som om jeg skal svime av hver gang jeg beveger meg, det er nesten ikke til å holde ut. Men det er “bare” fysisk smerte denne gangen, og fysisk smerte er jeg god på, så du tar meg ikke så lett 2016.

Men vi hadde planer for kvelden. Vi skulle på nyttårsfest. Jeg skulle avslutte ett år som har vært veldig spesielt, på en veldig fin måte. Sammen med noe av det fineste året har gitt meg. Som helt meg selv. DET ville vært en perfekt avslutning og en perfekt begynnelse på det nye året.

Og jeg kunne sagt fuck you 2016, hilsen Hilde.

last-ned-1Men så ligger jeg der, på sofaen, på sørlandet, skjelver og fryser og svetter om hverandre, småsover og kaster opp i fin harmoni. Med noe av det fineste 2016 har gitt meg ved min side. Så må vi ringe å si vi ikke kommer på nyttårsfesten allikevel, og jeg får dårlig samvittighet. Blir flau og skammer meg. Føler meg som en plage, ett problem og en byrde. Som resten av tiden i året som har gått.

Så blir det ikke “bare” fysisk smerte allikevel. Men også psykisk.

Og en liten stund kjennes det definitivt ut som om 2016 vant, og tok knekken på meg.

Timene går og det nærmer seg det nye året. Jeg kommer meg litt og vi drar på en kjapp visitt til de fineste folka jeg vet om, som jeg er så inderlig glad i og som har bidratt til noen av de aller fineste minnene fra året som har gått. Så drar vi hjem igjen og jeg prøver så godt jeg kan å ta meg sammen, later som om jeg er en hel del bedre enn jeg faktisk er i håp om å ihvertfall ikke gjøre nyttårsaften til en fullstendig katastrofe for noe av det fineste som året har gitt meg. Det går sånn noenlunde bra. Jeg prøver å late som om jeg bare er på do når jeg kaster opp og jeg kjemper intenst med å bidra både til middag og til en koselig kveld.

Det nærmer seg midnatt og vi går ut for å se på fyrverkeriet.

Nesten nøyaktig klokken tolv imagesbegynner den høylytte og fantastiske kunsten å skytes opp. Vi blir stående i den kalde men deilige luften å se på det fargerike vidunderet som sprer seg på en klar himmel i nattemørket. Og der står vi. I joggebukser og hette-gensere, med ullsokker og vernesko. På nyttårsaften. Jeg er shabby, jeg er svimmel, jeg er usminket og ustelt, jeg er uggen, jeg er full i smerte, og det er da jeg kjenner det, jeg er lykkelig.

Vi blir stående å nyte synet av fantastisk vakkert fyrverkeri, og går ikke inn før mange minutter etter siste rakett har vist seg frem i all sin prakt på himmelens lerret. Jeg nyter ikke bare fargeleken over hodet mitt mens jeg står der. Jeg nyter mye annet også, mange gode følelser og tanker, og ett veldig godt selskap.

Det går ikke lange stunden etter vi er gått inn igjen før jeg ikke lenger klarer å skjule hvor dårlig jeg faktisk er. Jeg blir nødt til å krype til korset og gå å legge meg. Sånn er det. Jeg gir meg.

Så ligger jeg der da. I sengen. Og ett år som har vært veldig spesielt er avsluttet, helt ferdig og forbi. Og ett splitter nytt år er såvidt begynt.

Det er da det endrer seg. Jeg ligger helt i ro og ser inn i ett ordentlig bekymret og så oppriktig omtenksomt blikk. På to øyne som sier ALT uten å si noe som helst. Som får meg til å ikke føle meg liten lenger. To øyne som gir meg trygghet og bekreftelse. Som fjerner følelsen av å være en byrde og ett problem. Ett blikk som bryr seg. To øyne som vil meg bare vel. Så får jeg ett forsiktig men kjærlig stryk over kinnet, langsomt over tinningen og gjennom håret.

Og jeg innser det.

new-years-eve-1664737_960_720

 

Ett år som har vært veldig spesielt er over, ett helt splitter nytt år er begynt. Og jeg kunne virkelig ikke fått en bedre avslutning og en mer perfekt start.

 

Fuck you 2016, jeg vant, hilsen Hilde.

Posted in Generelt | 2 Comments

All about no change.

Nyttår ass.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Til deg.

Til deg som ikke håper mer,
du som trenger ett lysglimt, og trenger det nå.
Til deg som ikke orker mer , som har tanker som bare du selv kan forstå.
Til deg som ikke tror på mer,
du som finner en mening i livet her nå.
Til deg som tror det finnes mer,
mellom vår lille jord og stjernehimmel stor.

Til deg som bare løper bort,
all bekymring og uro som kroppen din har.
Til deg, som synes alt er bra,
som nyter hver natt og som liker hver dag.
Til deg som venter på et svar,
på hvert spørsmål du stillte og spørsmål du har.
Til deg som ligger helt i ro,
mellom kaos og lykke, mellom tvil og tro.

Til deg som ikke sover mer,
du som drømmer deg våken om alt du skulle ha gjort.
Til deg som bare sover bort,
selv om alt løper fra deg og tiden går fort.

<3

Posted in Generelt | Leave a comment

Ensomhetens hovedstad.

En svak eim av svettelukt streifer forbi meg idet sistemann presser seg inn døren og stiller seg altfor nært meg enn det som er tolererbart i følge min ganske så storsinnet intim-sone. Trikkedøren går igjen og vi beveger oss mot neste stopp i ett stadig rykk og napp. Nr.13 til Bekkestua er fylt til randen av mennesker, vi står som sild i tønne og det er knapt nok mulig å bevege selv en tanke.

b9b56989-ebc7-4286-8152-e569c327f79c“I Oslo var det 327 427 husholdninger per 1.1.2015. Den vanligste husholdningstypen besto av én person. Omtrent 48 prosent, dvs. 156 035 av husholdningene i Oslo, var aleneboende. Par uten hjemmeboende barn utgjorde 64 682 husholdninger, mens 56 202 husholdninger besto av par med barn og 13 845 av husholdningene besto av en forelder med barn.” (https://www.oslo.kommune.no/politikk-og-administrasjon/statistikk/befolkning/)

Trikken stopper på Birkelunden, og jeg må beklagelig presse meg forbi en småbarnsmor med en skrikende toåring i armene og en eldre dame med fire bæreposer plassert på rullatoren. Jeg forlater trikken sammen med sikkert 20 andre mennesker og vi går som en saueflokk mot nærmeste fotgjengerfelt. Det er rødt lys og vi blir stående i en klynge. Jenta ved siden av meg trykker febrilsk på mobilen mens hun nynner til noe hun tydeligvis hører på gjennom de enorme rosa øretelefonene. Hun blåser en stor tyggisboble og det blir grønt lys. Saueflokken beveger seg i brekende takt mot det overfylte fortauet på den andre siden.

“I føle Statistisk sentralbyrå i en undersøkelse gjort i 2009 svarer 21,2 prosent av 15 048 spurte at de kjenner seg ensomme til tider. Størst prosentandel ligger hos eldre , fra 70 år og oppover, men aldersgruppen mellom 18 og 29 år ligger rett etter. Forsker ved Statistisk sentralbyrå sier at selv om denne undersøkelsen er gjort for mange år siden, har prosentandelen ensomme holdt seg stabilt, men økt noe.” (Statistisk sentralbyrå).

Det ligger en kaffebar på hvert eneste hjørne og jeg går inn på den første jeg kommer til. Det er stappfullt av mennesker og hver eneste stol i lokalet er tilsynelatende besatt. Det klirrer i skjeer som røres i tekopper og det hveser fra flere kaffemaskiner i lokalet. Stemningen er løs og høylytt, folk prater og ler og ferdige bestillinger ropes stadig vekk skarpt og kjapt fra den andre siden av disken. Det er kø og vi blir stående som små kaffetørste soldater på rad og rekke. Jeg kan ikke strekke ut en arm uten å komme borti ett menneske på alle kanter, og jeg blir stadig dultet borti av lattermilde mennesker som er på vei inn eller ut av kaffejungelen.

“Mennesker som er utenfor yrkeslivet, er mer ensomme enn de som er yrkesaktive. Vi d9370228-8346-49d4-85e1-7ad53fe22fc7finner også en svak sammenheng mellom inntekt og følelse av ensomhet, slik at personer med lavere inntekt er noe mer ensomme enn dem med høyere inntekter. Funnet synes å bekrefte urettferdighetens prinsipp i livet, eller det som er kalt Matteus-effekten: «Den som har mye, skal få mer». (Matteusevangeliet kap. 25, vers 29). Fordeler i livet har en tendens til å falle sammen, det samme gjelder ulemper og uhell. Dette gjelder ikke bare ytre levekår, men livsopplevelse, følelse av sosial tilhørighet og trivsel – og ensomhet. ” (https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/hvem-er-de-ensomme).

Nedover Løkka er det ett myldrende liv denne lørdags formiddagen. Fortauet er knapt nok mulig å bevege seg på grunnet alle bordene og stolene fra de uendelige kafeene og spisestedene nedover mot sentrum. Det sitter venninne-gjenger og sladrer og baksnakker, barnevogn-mafiaer som ammer mens de ivrig diskuterer bleiemerker og brystvortekremer, samt kompis gjenger som planlegger kveldens store erobringer og skåler i snart tomme ølglass med sigarettsneipen i munnviken. Så har du selvfølgelig de utallige ny-forelskede parene som sitter på samme side av bordet, vendt ut mot gaten og trikkesporene, mens de holder hverandre godt i hendene, hun lener hodet sitt mot skulderen hans og de viser hele verden at de er så forelsket at de kan sitte sånn å bare se livet gå forbi mens de er stille med hverandre i sin sukkerspinn-boble. Det er både søtt og surt å se på.

“Høie mener andelen ensomme nordmenn nå er så stor at ensomhet er blitt Norges «usynlige» folkehelseproblem, skriver VG. – Å være ensom er like helseskadelig som å røyke. Ensomhet er en viktig årsak til tapt livskvalitet og for tidlig død. Vi er nødt til å ta dette på alvor, sier helseministeren. Nyere forskning fra SSB og Nova peker på at mangel på vennskap først og fremst rammer dem som trenger det mest. Dette gjelder personer med dårlig helse, lav utdanning, ingen jobb og lite nettverk, skriver avisen.” (Ntb 02.04.2015)

I bunnen av Løkka går jeg over Akerselva og gjennom Brugata. Jeg elsker denne gaten. Her er det ett mangfold av mennesker og kulturer plassert på en og samme strekning, som ikke ligner, i mine øyne, noe annet man ser andre steder i byen. Det er mennesker i alle aldre, fra alle typer av samfunnet, fra utrolig mange kulturer og trossamfunn, og de går rundt hverandre, forbi hverandre, foran hverandre, bak hverandre og borti hverandre i ett kaos av forskjelligheter og ulikheter. Og det er herlig å se på. Denne lørdagen er intet unntak. Jeg må presse meg forbi en familie som står i en opphetet samtale på ett språk jeg ikke forstår, forbi en vennegjeng som klemmer og håndhilser i slitte og skitne klær mens de strever med å holde seg oppreist på beina. De er glade og lettet over å se hverandre igjen, og jeg blir glad av å se deres gjensynsglede.

“Ensomhet er å oppleve et savn av ønsket kontakt med andre. Den som er ensom, har mindre kontakt med andre eller dårligere innhold i kontakten enn han eller hun ønsker (Peplau og Perlman 1982). Det er altså av betydning hvilke ønsker man har, ikke bare den faktiske kontakten.”

Jeg går over det kaotiske Stortorvet mens jeg drikker opp det siste som er igjen av den nå kalde kaffegruten i bunnen av pappkoppen. To eldre damer står og diskuterer været med blomsterhandleren som helst bare vil haste videre til neste kunde, og en gjeng ungdommer demonstrerer knebøy og utfall med iver og latter i ett forsøk på å selge trenings-medlemskap fra en stand ved trikkestoppet. Jeg beveger meg i en saktegående kø oppover mot Karl Johan, gjennom den folksomme gågaten og mot spikersuppa. En demonstrasjon er godt igang foran Stortinget og folk står i en klynge og roper engasjert og håpefullt. Jeg passerer unge par, voksne par og eldre par som sitter på benkene foran de langstrakte tulipanene som er spredd over bedene i spikersuppa, og går over veien og nedover mot Aker Brygge.

“Å være ensom er ikke det samme som å være alene eller isolert, bo alene, ha få venner eller ha liten sosial omgang. Ensomhet og «alenehet» er to ulike forhold. Man kan være einstøing, bo avsides eller se folk sjelden, og være aldeles fornøyd med tilværelsen. Man kan ha mange venner – ha stor vennekrets og høy aktivitet på Facebook – og likevel oppleve ensomhet.”(Meeuwesen, L. mfl. 2001, Halvorsen, K. 2005).

Vel fremme på Aker Brygge finner jeg en ledig meter langs bryggekanten og setter meg ned. Solen steker, det er varmt og godt. Lukten av sjø og mat fra en av restaurantene bak meg trekker inn og jeg blir sittende å se utover mot Oslofjorden. Det kommer og går folk rundt meg, noen setter seg ned for å fullfører det siste av smoothien før de haster avgårde igjen, andre blir sittende over lengre tid og diskutere gårsdagens hendelser eller morgendagens forhåpninger. Jeg kjenner på følelsen av å sitte midt i en folkemengde, kjenne mylderet av mennesker, lukter, lyder, prat, latter og trekkspill musikk fra en gatemusikant bortenfor. Samtidig kjenner jeg på følelsen av å være helt alene. Det er ingen her jeg kan henvende meg til uten å bli ansett som en desperat “galning”, det er ingen her jeg kjenner, det er ingen her som legger merke til min tilstedeværelse. Ingen her i byen. For veldig mange andre, ingen her i livet generelt. Jeg kjenner på følelsen av å være fullstendig omringet av mennesker, men samtidig være så usigelig alene. Jeg kjenner på følelsen av ensomhet.

“For den enkelte er ensomhet et viktig tegn på manglende trivsel i livet – en dårlig livskvalitet.”

Vi er mange nok, se deg rundt, gi tid og omtanke, ta vare på hverandre og la oss få slutt på ensomhet.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Vekk meg opp.

Jeg finner veien gjennom mørket.

Jeg har ett hjerte som slår hardt.

Jeg vet ikke hvor veien ender.

Men jeg står klar til start.

De sier at jeg er for ung til å forstå,

at jeg er fanget i en drøm.

At livet går forbi meg hvis jeg ikke våkner opp,

men det bryr ikke meg.

Så vekk meg opp når alt er over,

når jeg har lagt inn mine årer.

All denne tiden jeg skulle finne meg selv,

helt uten å vite at jeg hadde gått meg vill.

Jeg har prøvd å bære vekten av jorden,

gjennom regn og orkan.

Jeg drømmer om å se den kloden jeg bor på,

men jeg har ingen plan.

Skulle ønske jeg kunne være ungdom for alltid,

og ikke slippe frykten inn.

Livet er ett spill for alle oss,

med kjærligheten som gevinst.

Så vekk meg opp når alt er over,

når jeg har lagt inn mine årer.

All denne tiden jeg skulle finne meg selv,

helt uten å vite at jeg hadde gått meg vill.

Posted in Generelt | Leave a comment

Closed door.

Jeg befinner meg stående midt i ett kvadratisk og fremmed rom. Med fire vegger, tak og gulv. Rommet er stort. Stort, kaldt og tomt.

Jeg står vendt mot den ene veggen. Stirrer mot en åpen dør. Den står på vidt gap. Jeg ser ingenting på andre siden av døren, bare ett sterkt lys. Jeg er som frosset fast i gulvet. Som om noe holder meg fast. Det kjennes ut som om noe har knytt ett stramt tau rundt både armer og bein og nekter meg å røre en muskel. Jeg er helt låst.

Sakte men sikkert begynner veggene å bevege seg. Synkront. Innover. De beveger seg mot meg i rolig fart, millimeter for millimeter.  Jeg ser at den åpne døren også begynner å røre på  seg. Lukke seg. Like sakte, like sikkert, millimeter for millimeter.

Jeg er fremdeles låst, jeg blir holdt fast.

Det begynner å gå fortere. Veggene kommer nærmere å nærmere for hvert sekund, døren lukker seg mer og mer.

Det begynner å bli lite luft i rommet og det er tungt å puste.

Det knirker og knaker i veggene etterhvert som de beveger seg mot meg, og døren skriker i tørre og slitte hengsler.

Det går fortere.

Veggene kommer tettere og tettere og døren er snart helt lukket. Lyset på den andre siden av døren trenger ikke gjennom lenger og det er blitt helt mørkt. Veggene dundrer når de kommer mot meg, all luft kjennes ut som om den er forsvunnet og jeg hiver etter pusten.

Jeg kunne tatt på veggene nå.

Og de kommer bare nærmere.

Med ett plutselig, høylytt og brått smell går døren helt igjen. Den låses og forsvinner.

Igjen står kun en bar og mørk vegg foran meg.

Så stopper all bevegelse opp. Ingenting flytter på seg. Alt står stille.

Veggene har stoppet helt inntil kroppen min.

Rommet er fylt med stillhet. Men fullstendig tomt for luft.

Så hører jeg en dør som låses opp og som forsiktig åpner seg bak ryggen min. Stille, sakte. Lys kommer inn i det altfor trange, lille rommet.

Og jeg får puste igjen.

Hilde.

Posted in Generelt | 1 Comment

Trygghet.

img_0284“Tryggheten er grunnlaget for friheten. Det er når folk føler seg trygge at de kan leve et
spennende liv etter egen mal. Derfor er det tryggheten vi må kjempe for.”
Thorbjørn Jagland

 

img_0288“Det er bare ett sted som er et virkelig hjem. Og det er der hvor et menneske føler seg helt trygg.” Peter Egge

 

Posted in Generelt | Leave a comment

Angstbar.

Jeg hører lyden av nøkkelknippet som taes ut av jakkelommen. Det klirrer i lyden av metall før jeg hører nøkkelen går i låsen og vendes om. Så går dørhåndtaket ned og døren åpnes.Det knyter seg i magen. Rett under brystet, ovenfor navlen. Det er som en knytteneve som graver seg inn og konstant knyter seg, hardere og hardere. Jeg kjenner at det begynner å sildre i kroppen, det kjennes ut som om blodet strømmer raskere ut til fingertuppene og ned i tærne, og jeg blir nummen i hele kroppen. Hjertet slår raskere og raskere og jeg kjenner pulsen i hver millimeter av kroppen.

Jeg har angst.

Døren smelles igjen og stillheten preger plutselig og brått hele leiligheten. Det føles ut som en krig som er over på sekundet og jeg kan høre støvet som lander på gulvet. Jeg sitter på knærne på gulvet midt i stuen og skjelver. Hulkingen har avtatt, det er bare dype hikst igjen. Jeg sliter med å puste, det kjennes ut som om lungene har kollapset og halsen er fullstendig tettet igjen av en tung metallblokk. Jeg rister. Det er så ubeskrivelig smertefullt. Jeg får ikke puste. Det kjennes ut som om jeg kveles. Jeg er redd.

Jeg har angst.

Jeg ligger i sengen og stirrer i veggen. Den er hvit. Veldig hvit. Kroppen er så urolig jeg klarer knapt å ligge stille. Men jeg tvinger meg selv til å ligge helt i ro. Jeg prøver å puste rolig men det blir tyngre og tyngre for hvert åndedrag. Det prikker i kroppen, det stikker i huden. Klumpen i halsen er der og jeg kjenner hvordan den vokser seg større og større. Verre er det allikevel med den stadig kraftigere knyttneven i magen. Det verker så ubeskrivelig mye. Jeg har ett behov for å løpe og skrike, men kroppen er lammet og munnen stum.

Jeg har angst.

Jeg går ustoppelig rundt i leiligheten. Fra balkongdøren til kjøleskapet, fra sofaen og ut i gangen. Inn på soverommet, inn på badet. Og så rundt igjen. Balkongen til kjøkkenet, rundt sofabordet, ut i gangen, inn på soverommet, bort til vinduet, ut igjen i gangen, inn på badet og tilbake til balkongdøren. Om igjen og om igjen. Jeg klarer ikke stoppe opp, kroppen er ustanselig. Det banker, det verker, det pulserer og det slår. Blodet galopperer og musklene trekker seg sammen og slipper seg ut i hurtigere og hurtigere tempo. Det er stille, jeg er alene og jeg har lyst å skrike av full hals.

Jeg har angst.

Jeg sitter fremoverbøyd på sofakanten og puster desperat i en Rema 1000 pose. Jeg hyperventilerer og kroppen rister ukontrollert. Det verker så intenst i hele kroppen og hodet er på nippet til å eksplodere. Det kjennes ut som om kroppen er i ferd med å gi opp. Jeg reiser meg og løper ut på badet. Kaster opp og hulker, kaster opp og hulker. Om igjen og om igjen. Det verker like mye hver gang, kroppen rister så kraftig at jeg stadig slår både knær og armer mot toalettet. Jeg blir halvveis sittende og halvveis liggende over do-skålen mens jeg hiver etter pusten mellom hver gang kroppen knyter seg, magen vrenger seg og jeg brekker meg til kroppen ikke klarer mer.

Jeg hater angst.

Hilde.

Posted in Generelt | 1 Comment

Snipp snapp snute…

…så var dette by-eventyret midlertidig ute.

 

Det begynte så vakkert som de fleste romantiske eventyr,

med en drøm om kjærlighet, følelser i flammer og vill fyr.

Jeg forlot hele det trygge livet mitt i nordens paradis,

satset absolutt alt på en drøm og romantikk for hver en pris.

 

Ferden gikk over fjellet mot landets hovedstad,

forhåpninger og ønsker så store stod på rekke og rad.

Det skulle bli så fantastisk, det hele var så rett,

jeg hadde jo drømmen tross alt direkte inn i øynene sett.

 

Jeg så meg ei tilbake, nå var fremtiden så klar,

de høyeste forventninger om lykken den innebar.

Endelig så var det min tur til å plante nye røtter

Med kjærligheten som ventet og en ny by for mine føtter.

 

Ett år er gått , ja faktisk akkurat på dagen nå i dag,

da blir det ekstra trist å kjenne på ett sårbart nederlag.

For årsdagen for lykkedrømmen er dagen for farvel

det ble ikke som eventyret skulle bli allikevel.

 

Jeg forlater hovedstaden som jeg ble helt forelsket i,

og må innse at min tid der for en stund er blitt forbi.

Det har vært ett år med erfaringer og mye viktig lærdom,

ett år jeg aldri ville vært foruten, men nå er jeg gått helt tom.

 

Jeg angrer ikke på at jeg den gangen satset alt,

kjærligheten var i Oslo og jeg hadde med hele hjertet falt.

Hva så om hovedstaden bringer Bergensere i misfornøyde stønn,

Det spilte ingen rolle, jeg så bare byens drøm.

 

Kjære Oslo, kjære hovedstad, takk for året som har gått,

takk for at solen alltid skinte selv om jeg har ledd eller grått.

Byen med det rare i, hvor alt er mulig å oppdrives,

men som dessverre også måtte vitne til en bergenser sakte nedrives.

 

Jeg kommer til å savne deg, friheten, mulighetene og alt du har å by på,

solen, lukten, trikken, lydene og parkene som overalt lå.

Men mest av alt kommer jeg til å savne hvorfor jeg til deg kom,

jeg kom for å etterlengtet fylle opp mitt hjerterom.

 

Men Oslo du har gjort det bra og vist at du er flott,

du har så ubeskrivelig mye mer en Karl Johan og kongens slott.

Det er ikke din feil at en bergenser vender hjem så ufrivillig, trist og sleten,

Jeg flyttet til Oslo for kjærligheten, men må forlate byen med ensomheten.

 

Men drømmen, håpet og troen vil alltid forbli,

nå er bare starten på en litt ny og annerledes tid.

Når elven blir for bred må vi sammen bygge bro,

på kjærligheten og lykken har jeg fremdeles like stor tro!

 

Og Oslo, vi sees helt klart igjen.

Hilde.

Posted in Generelt | 3 Comments

Vis.

Medmenneskelighet.

“Sympati for andre mennesker og deres situasjon.
Handling eller ytring som gir uttrykk for ovenstående.”

Medmenneskelighet (‘meːdmenəskəlɪheːt)
-substantiv, maskulin-feminin entall/singular.
=det å være et godt medmenneske, vise nestekjærlighet.

Bry deg.

Hilde.

Posted in Generelt | 2 Comments

Livet ass.

Jeg sitter på bryggen på Lyngør og dingler med de bare , oppskrapte vår-bleike beina utenfor bryggekanten. Det er tidlig på morgenen, tidlig i sesongen og det er helt blikkstille på fjorden. Det er begynt å bli mildt og varmt i været, men idet tærne mine treffer sjøens overflate innser jeg at det fremdeles er temmelig kaldt i vannet. Krølltoppen (altså hunden) tusler rundt meg og nyter frihet, måkeskit og lukten av saltvann og fiskeslo. Jeg sitter å ser utover fjorden og bortover sundet. Ser bort mot noe som jeg lengter etter. Sårt. Noe som er så utrolig nært, innenfor rekkevidde, men akkurat nå så uendelig langt unna og uoppnåelig.

Er det dette som er livet?

Jeg sitter på balkongen i det som jeg anser som den fineste bydelen i Norges hovedstad. Det er strålende sol og de varme ettermiddags-strålende har akkurat oversvømt hele balkongen. Eller altanen som vi vestlendinger kaller det, så lite posh på det vi. Jeg sitter godt til rette i masse blomstrete puter, med krølltoppen liggende tett inntil meg og hører på ungeskrik godt blandet med upassende rap-musikk fra en balkong lenger borte. Det er varmt og deilig, jeg har solbriller og bikini på, kaffe på kannen og en ekstra sterk snus under overleppen. Jeg maler på ett splitter ferskt maleri samtidig som jeg gjentar bestemt i den endorfin-styrte delen av hjernen: nå koser du deg, nå koser du deg, nå koser du deg, nå SKAL du kose deg.

Er det dette som er livet?

Jeg ligger alene og komfortabelt i en dobbeltseng som består av to madrasser på gulvet, på ett hvitt og blomstrete loftsrom, i det koseligste og hjerteligste huset i Vârmland, Sverige. Vinduet står på vidt gap, jeg hører prat med den fineste blanding av dialektene jeg nyter mest, er omringet av skjønn natur, den nydeligste og mest velstelte hage, lukten av nyslått gress og bål, med den karismatiske stemningen man kun får i Sveriges innland. Jeg er sliten, det gjør vondt i hele kroppen og jeg sovner til summingen av en forventningsfull og optimistisk mygg.

Er det dette som er livet?

Jeg sykler nedover gangstien fra Skjold i retning Nesttun ( Bergen ) på min mors gamle men solide DBS sykkel. Det er tidlig sommer, det regner ikke(!), det er sent, mørkt, og jeg er iført ett håpløst antrekk sammensatt av pyjamasbukse og strikkegenser. Barfot. Jeg trør som jeg aldri har trødd før, frustrert, oppgitt, fortvilet, sinna og lei meg. Jeg skal ned på bensinstasjonen for å kjøpe røyk. Kent Menthol. For akkurat i dette øyeblikk er det kun en grønn pakke med 20 pinner illeluktende selvskading som kan roe meg ned. Tror jeg.

Er det dette som er livet?

Jeg sitter på ett berg ved sjøen, på Gjeving, høyt oppe, med utsikt over hele sundet og Lyngørfjorden. Den vakreste utsikt som finnes. Solen er i ferd med å gå ned bak ryggen på meg ett sted, det blåser friskt og jeg må ta håret opp i strikk for å hindre det å komme i veien for utsikten. Jeg har en blomstrete gammel, arvet sommerkjole på og er barfot. Selvfølgelig. Jeg sitter med beina strekt ut på det rue, harde underlaget og trykker i meg søsterkake. Den er blitt tørr, og mangler i følge bakeren selv en haug med rosiner, men det er desidert den mest himmelske og fantastiske søsterkaken jeg noen gang har smakt.

Er det dette som er livet?

Jeg sitter på en utedo på en øy kaldt Lille Danmark like utenfor Risør. Døren til utedoen har jeg latt stå på vidt gap, så jeg ser ut mellom de grønne trærne, bort mot den lille tomme stein-stranden, og den vakre sjøen utenfor. Jeg er ferdig å tisse for lenge siden, men jeg blir sittende å strekke tærne mot tregulvet (jeg har korte bein vet dere) mens jeg nyter den behagelige, beroligende, terapeutiske vakre utsikten og hører latter fra mennesker jeg er så glad i og hunder som leker i bakgrunnen. Jeg er mett, litt solbrent, full i saltvann, litt små-brisen og nå ikke lenger tissetrengt.

Er det dette som er livet?

Jeg sitter på det grønne gresset i parken på Myraløkka. Jeg har gått en lengre tur med krølltoppen, det er skyfri himmel, varmt, fullstendig vindstille og jeg er svett på ryggen og i pannen. Jeg har sekk med og jeg drikker kald kaffe fra gårsdagen på termos. Den smaker beskt og bittert men jeg drikker den allikevel. Parken er full av mennesker som soler seg, griller, kaster frisbee og nyter søndagen til det fulle. Jeg sitter med beina i kryss i trenings- tightsen som er begynt å stramme såpass at det verker litt rundt magen. Jeg holder en arm rundt en utålmodig hund, jeg har solbriller på, jeg snakker i telefonen og jeg griner altfor høylytt enn det som er sosialt akseptert på ett offentlig sted.

Er det dette som er livet?

Jeg sitter på en vindusplass på Bergensbanen og ser ut av vinduet. Vi har akkurat passert Hønefoss, retning Bergen, det er nattoget og allerede blitt så mørkt ute at det eneste jeg ser er min egen refleksjon i den små-skitne vindusruten. Men jeg forsetter allikevel å stirre tomt ut mot ingenting. Jeg har en sovende hund ved siden av meg, to noe høylytte unge og sprudlende jenter foran meg og ett eldre, snorkende turist-par på setene bak meg. Lyset slukkes i kupeen og det blir mulig å såvidt skimte husene og fabrikkene som fyker forbi på utsiden. Jeg tenker på hvordan det skulle være, på hvordan jeg vil at det skal være, på hvor jeg skulle vært på vei, på hvor jeg nå er på vei, på hva som skulle ventet meg når solen står opp igjen, og på hva som venter meg nå. Jeg lukker øynene men forblir like våken.

Er det dette som er livet?

Sammenlagt, kanskje.

Hilde.

 

Posted in Generelt | 2 Comments

Jeg lever under byens vakreste bro.

IMG_5275Da er nytt nummer av =Oslo i salg, og enda en gang har jeg vært så heldig å få lov til å bidra i magasinet med en egen-skrevet tekst. For de av dere som leser bloggen fast (hei familie og bestiser) så kjenner dere igjen teksten ettersom jeg har skrevet den for litt tid tilbake, og publisert den her før. Men med noen få endringer er den nå å lese på en helside i fantastiske =Oslo, og jeg er like stolt denne gang som sist!

God lesing! :)

 

 

Jeg lever under byens vakreste bro. IMG_5278

Det ligger et trykk i lufta som er til å ta og føle på. En fuktighet har spredd seg over hele byen, det kjennes fra ytterst i hårtuppene, gjennom sokkene i skoen og inn på den allerede klamme huden.

Av Hilde Asphaug

I hele dag har det vært solskinn og skyfri, blå himmel. Byen har vært fylt til randen av sommerglade mennesker som har sprunget fra sted til sted på lette bein, med tynne såler. Parkene er dekket av mennesker, det grønne og friske gresset er ikke lenger synlig. Solkrem, billig øl og høylytt urytmisk musikk fyller luften.

Jeg har sittet inne hele dagen, sett ut på livet og alle bevegelsene i sollyset. Hørt på lydene. Sommerbrune mennesker og kvitrende fugler, barnelatter og hundebjeff, fotballer som treffer husveggen og lyden av overflødig vann som renner av blomsterkassen på balkongen i etasjen over.

For en deilig dag å være til. For en deilig dag å kunne nyte ute.

Etter hvert som skyene kommer sakte og stødig inn over byen, er det tilsynelatende bare meg som legger merke til værendringen. Skiftende skydekke.

Nesten samtidig som jeg kjenner lukten av grillkull og svidde pølser gjennom det åpne vinduet, sanser jeg lukten av fuktig gress og våt asfalt.

Jeg reiser meg fra stolen ved vinduet og går ut mot gangen.

Det er da jeg hører det.

Høylytt skriking fra både barn og voksne idet regnet begynner å tromme mot hustakene og den brolagte asfalten.

Gledeshyl og fortvilet roping høres om hverandre, nesten dekket over av bare bein som plutselig har fått fart på seg og løper tyngre over den nå mørkegrå og våte brosteinen.

Musikken er stilnet, menneskene er forsvunnet.

Bare de tunge, våte og hurtige regndråpene fyller luften.

Jeg tar av meg sokkene og går barbeint og lettkledd ut av døra.

Gata er tom. Himmelen akkurat har satt kranen på full styrke. Det er kaldt og vått.

Jeg blir stående stille midt i gata. Kjenner dråpene renne nedover ansiktet mitt, til jeg er gjennomvåt fra topp til tå.

IMG_5279De myke små elvene som strømmer fra det nederste hårfestet i panna mi, drypper fra øyenbrynet og ned mot nesen. De runder neseroten, passerer leppene mine og drypper fra haken og tungt ned på det nakne kragebeinet.

Himmelen skrur sakte av kranene. Til slutt er det bare et lett duskregn i lufta.

Så ser jeg den. En bro av de vakreste farger som dukker opp bak ujevne hustak og bygninger. Et kunstverk på himmelen.

Røde, gule, grønne og lilla baner som tilsynelatende skytes fra bakken, på et ukjent sted bortenfor, de legger seg i en bue over himmelen og daler ned på andre siden av byen. Jeg føler meg på en merkelig måte beskyttet.

Jeg blir stående der og se opp, mens de siste regndråpene renner nedover den strakte halsen min.

Det er da jeg kjenner det.

Jeg lever.

IMG_5277

Posted in Generelt | 2 Comments

Vi er.

Kjære du som ser på oss som sliter som en byrde og ett problem. 

Du tar feil. 

Vi er ikke ett problem, vi er en ressurs. 

Vi er ikke en byrde fordi vi gråter, vi er en ressurs fordi vi tør å vise følelser. 

Vi er ikke ett problem fordi vi ikke klarer å holde tritt med dine perfekte idealer, vi er en ressurs fordi vi klarer å gjennomføre så mye viktig selv om vi alltid har så lite. 

Vi er ikke en byrde fordi vi har det vondt på innsiden, vi er en ressurs fordi vi kan sette oss inn i følelsesmessige situasjoner med en forståelse og en tilstedeværelse som bare vi kan. Om du en gang trenger det, vil du forstå hvor mye vi kan bety for deg med den erfaringen vi sitter med.

Vi er ikke ett problem fordi vi ikke fremstår like vellykkede og perfekte som mange andre, vi er en ressurs fordi vi vet hva som betyr noe, vi kjenner til det som er viktig i livet og er evig takknemlig for det lille vi har. 

Vi er ikke en byrde fordi vi kan være sårbare og slitne, vi er en ressurs fordi vi tør å vise oss fra en side som ikke alltid er like tiltrekkende, men som er ett perfekt eksempel på hvor sammensatt og komplekst mennesket faktisk er. 

Vi er ikke ett problem fordi vi koster samfunnet penger og koster deg tid og krefter, vi er en ressurs fordi vi beviser gang på gang hvor mye motstand ett menneske kan gå gjennom men allikevel reise seg på beina etter hver eneste storm. 

Vi er ikke en byrde fordi vi er annerledes, vi er en ressurs fordi vi er, til tross for alt vi må bære på, sterkere enn de fleste, modigere enn de fleste, mer forståelsesfulle enn de fleste, mer takknemlig enn de fleste, og fordi vi aldri gir opp. 

Vi har så uendelig mye å komme med. Så mye å gi, dele, bidra med og vise til. Vi er så utrolig mye bra. 

Vi er, mye. 

Men vi er hverken ett problem eller en byrde. 
Hilde.

Posted in Generelt | 3 Comments

Styggen på ryggen.

OnkelP kan få sagt det, rått og brutalt, men ærlig og sant. Sånn som det kan være. 

Han skal ikke se meg når jeg er nedfor.

Alle gardiner er der for å bli trekt for.

Føler meg som flere folk enn Eckbo.

I søkelyset, hater å bli sett på.

Hver dag er bare nerver og drama.

Men løper fortsatt foran kamera, veiver med arma.

Noen greier jeg angrer på, er den greien her karma?

For mannen oppå skulder’n min er jævlig forbanna.

Tyner og tyder meg han der. Styggen på ryggen.

Hvisker inn i øret hvem som styrer den giggen.

Kan ikke gjøre annet enn å høre på Styggen.

Der han jobber for å ødelegge kidden.

Fuck.

Tar ikke telefon, rører ikke post.

Ikke prøv å ringe på, døren min er låst.

Hopper snart i sjøen, det her blir for grovt.

Alt jeg har er tid, men det leger ingen sår.

Føles som jeg er i helvete.

Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste.

På skulderen min og minner meg på.

Jævla skeis det her livet mitt går.

Er det rart jeg er redd?

Når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest?

Oppå skulderen min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet.

Som om ikke det er byrde nok å bære.

Oppå ryggen er en spydig liten jævel.

Forteller meg jeg er langt ifra den jenten jeg skulle være.

Burde titte ned i løpet på geværet.

Noen leksjoner i livet jeg burde lære.

Som meg og andre folk kan ikke dele atmosfære.

Styggen på ryggen, men har noe fælere i gjære.

Du er anbefalt å ikke være nære.

Angsten er så motherfucking ekte.

Alt jeg kan å få på alle drågene og drikke.

Alle fucking anklager, alt jeg kan å nekte.

Styggen på ryggen, han sørger for at jeg blir brekt ned.

Marerittene mine er så ekte og så ekle.

Starter alle dager i et badekar av svette.

Mine venner ikke se meg noe mere.

Min egen djevel vil ikke se meg levere. 

Posted in Generelt | Leave a comment

Jeg så ham på Karl Johan.

IMG_5280Jeg har skrevet en tekst som er publisert i Mai utgaven av magasinet =Oslo. For de av dere som bor i Oslo, kjøp det! :) Det gjelder hver eneste måned altså, ikke bare denne utgaven! Les om det fantastiske konseptet her : Erlik.no  

For de av dere som ikke har tilgang til =Oslo, dere kan få lese teksten her :)

God lesing 😉 

 

 

Jeg så ham på Karl Johan. IMG_5285

Omsider var jeg framme i tigerstaden, for aller første gang.

En kraftig mannsstemme brøt inn i den summende og lavmælte stemningen i vognen. Den hørtes over et knasende og skurrende høyttaleranlegg:

«Neste stopp er Oslo sentralbanestasjon. Dette er siste stopp på NSB Bergensbanen. Avstigning på venstre side. Besetningen ombord på toget vil takke dere for turen og ønsker dere velkommen tilbake. Ha en riktig god dag.»

Jeg kjente tendenser til sommerfugler og rumling i magen. Det hadde vært en fin tur over det norske fjellandskapet.

De fleste i vogna hadde hastverk med å komme seg ut. Vesker, bager og kofferter ble kastet om hverandre, samtidig som lyden av glidelåser i hurtig opptrekk og febrilske foreldre som beundringsverdig prøvde å ha kontroll på barna sine skapte et intenst støynivå.

Jeg ble sittende til vogna var tømt for mennesker og bagasje, før jeg reiste meg, tok sekken på ryggen og gikk ut.

Perrongen luktet varm asfalt, brent metall og urin. Det krydde av mennesker som hastet av gårde i alle retninger.

Jeg ble stående litt i mylderet, mens jeg fikk samlet meg nok til å finne retningen jeg skulle gå i. Beveget meg rolig opp rulletrappen fra perrongen og gjennom stasjonen. I det jeg gikk ut av hovedinngangen på Oslo sentralstasjon ble jeg slått av en kald vind og synet av grått. Den åpne plassen med fuktige steiner, et grått teppe, grå tapet og en enda gråere himmel gjorde den kjølige lufta mer merkbar.

Jeg trakk kragen opp mot ansiktet og bøyde overkroppen for å skape meg en innbilt varme og beskyttelse.

Så gikk jeg steg for steg over de våte, kalde steinhellene, passerte den gullbrune tigeren og gikk raskt over fotgjengerfelt, trikkeskinner, sølepytter, gamle tyggispapirer og annet rusk.

Jeg stoppet opp idet jeg hadde tatt et par steg inn i Oslos kanskje mest kjente gate: Karl Johan. En gågate som følger deg fra Oslo S og nesten helt opp til kongens hus. En grå gate med brostein, asfalt og store heller. Beskyttet av høye bygninger på hver side. Som en elv tom for vann i en dal av butikker og kontorbygninger. Høye fjell med vinduer. En kjølig og bar dal.

Sakte trasket jeg oppover den slake motbakken, mens jeg passerte ungdommer med ansiktene presset ned i en telefon, dresskledde menn som småløp mens de tilsynelatende gjorde en avtale høyt og med seg selv. Det var klesstativer fulle til randen på hver side, boder med salg av alt fra sko til elektronikk, band-t-shorter og suvenirer. Jeg fulgte bare strømmen oppover, først over ett fotgjengerfelt som fraktet oss over en kryssende vei, så et annet.

IMG_5283Det var da jeg så ham.

Sittende der på bakken.

Krummet i kroppen, på den iskalde asfalten. Ved siden av en benk. Mellom visne blader, avfall fra en overfylt søppelkasse, sigarettstumper og brukte snus.

Han var så grå, så pjuskete, så skitten og så skjør.

Han hadde ingenting, og trengte alt.

Jeg ble stående og se på den svake kroppen, med den slitne sjelen.

Sakte, men sikkert begynte han stivt å bevege seg. Prøvde desperat å reise seg på beina. Vaklende og ustø kom han seg omsider opp i halvveis stående posisjon. Med hodet ned mot bakken haltet han to skritt fremover.

Kroppen var så mager.

Tungt hevet han hodet halvveis opp mot folkemengden som passerte ignorant forbi. Han løftet blikket og så på de godt skodde beina som bare trampet av gårde.

Ingen stoppet, ingen vendte blikket, ingen så.

Han var så utrolig alene og ensom, der, i den mest folksomme og travle gata i Norges hovedstad.

Hvordan er det mulig å bli så oversett når du er så synlig, spurte jeg meg selv.

Klønete haltet han to steg fremover igjen, ristet litt på den slitne kroppen og hevet blikket enda litt mer. Søkende, trengende, desperat.

De svarte og dype øynene traff blikket mitt. Jeg ble dratt inn i en dyp og sorgfull sjel. Det svarte i øynene var endeløst, men bak den vonde og skremmende fasaden lå et glimt av lys.

Jeg gikk sakte mot ham og satt meg ned på huk. Åpnet ryggsekken og tok ut restene av matpakken min, og en flaske med vann. Jeg åpnet nistepapiret og strakte det mot ham. Han spiste med desperasjon og hengivenhet, med sult og iver.

Etter at siste smule var spist opp gav jeg ham vannet mitt. Han drakk med samme desperasjon. Jeg undret meg over når han sist kunne ha spist og drukket, jeg kjente det verket i kroppen og sved i hjertet. Jeg tenkte på historien hans, hvor han kom fra, hva han hadde gjort, hva han hadde opplevd og hvordan han hadde havnet der, alene i den store handlegata i Oslo.

Tenkte på hva som gjorde at han søkte oppmerksomhet og varme, men ikke fikk det.

Da kroppen hans ikke trengte mer, sluttet han rolig å drikke. Han så på meg, lenge. Dypt og intenst møtte blikkene våre, uten å bli forstyrret av alle menneskene rundt oss, eller av alt bråket som omgivelsene skapte. Det var bare oss to.

Og han takket. Hjertelig og inderlig. Ikke med ord, men med blikket. Det lyste mot meg.

Så tok han rolig to haltende steg tilbake. Uten å vike med øynene.

Deretter ristet han på kroppen igjen, hevet hodet så høyt han kunne, foldet ut de grå vingene sine, bakset litt for å få kontroll på den kalde kroppen. Så fløy han av sted.

Jeg fulgte ham med blikket så langt jeg kunne, høyere og høyere, over domkirken og videre oppover til jeg ikke lenger kunne skimte den svarte kroppen og de grå vingene.

Ikke vet jeg hvor han befinner seg, jeg vil nok aldri få vite det heller.

Men jeg så ham.

Og jeg hadde løftet ham opp et lite øyeblikk.

Noen ganger kan dét være nok.

FullSizeRender (17)

Posted in Generelt | 2 Comments

Nålestikk tur-retur helvete.

Det er tirsdag formiddag 5 april, jeg står og venter på trikken ved Sandaker Senter. Det er sol, skyfrihimmel og klokken er 11.22 når trikk nr.13 til Bekkestua stopper foran meg. 22 minutter senere går jeg av ved Solli Plass og spaserer over gangfeltet og mot den første bygningen på Bygdøy Allè. Jeg er så spesifikk på tidspunktene for jeg bruker Ruter Reise hver gang jeg går utenfor ytterdøren, takk Ruter for ett hjelpemiddel til oss retningsløse.

Anyway.

Jeg ringer på Bygdøy Allè 1, på kirkeklokke-symbolet ved siden av der det står BA Klinikken. Det er her jeg skal. Til Gunhild. Kl.12.00. Tirsdag formiddag 5 april.

Hun møter meg på innsiden av døren til klinikken i første etasje i den store murbygningen, like munter, smilende og blid som alltid. Jeg setter fra meg skoene, henger opp jakken, vi småprater om løst og fast og går ned sprinkeltrappen til underetasjen, der hun har behandlings-avdelingen sin.

Vi går inn på kontoret og hun spør meg hvordan det har gått siden sist, som var første behandling. Jeg har ikke merket noe som helst sier jeg og trekker litt skuffet på skuldrene. Jeg har virkelig kjent etter altså, nesten hoppet i stolen av det minste nys, men det er dessverre ingen merkbar forandring i det hele tatt.

Hun smiler og stråler like vel, og sier oppmuntrende at det gjør ingen verdens ting, det er ikke alle som merker noe etter første behandling (det er forventet at man blir en del dårligere), noen blir verre etter andre eller tredje, noen merker ingenting før de gradvis begynner å kjenne seg litt og litt friskere.

Hun ber om å få se på tungen min igjen, jeg stikker den ut og hun nikker, mmmm`er, observerer den fra alle bauer og kanter, mmmhm`er, nikker litt mer og sier : bra!

Vi går inn på behandlingsrommet. Jeg stripper ned til undertøyet og legger meg på siden på benken. -Du tåler ett trøkk du, sier Gunhild. -Jeg setter i litt flere nåler denne gangen og på litt mer utsatte steder, så ser vi om det gir oss litt mer effekt.

Hun setter i nåler. Nål etter nål etter nål. I nakken, i pannen, øret, magen, håndledd, albuer, knær og tær. Sikkert flere steder også, men det var her jeg kjente det ihvertfall.

Så gir hun meg noen oppmuntrende ord, legger ett fleece-teppe over meg og ber meg slappe av i 30 minutter.

Jeg gjør som jeg får beskjed om.

Etter 30 minutter med prikking og små rykninger i hele kroppen er jeg akkurat falt i søvn når hun kommer forsiktig bort til meg igjen. Det er helt utrolig hvordan jeg klarer å falle i søvn i enhver situasjon og setting.

Hun spør meg hvordan jeg føler meg idet hun begynner å ta ut nålene og jeg svarer med en litt groggy morgenstemme at det går helt fint, jeg har slappet godt av.

Så småprater vi litt til mens hun fjerner alle nålene, jeg kler på meg, hun gir meg beskjed om å drikke masse vann, rent vann, og ikke ta smertestillende de neste dagene, uansett.

Vi avtaler en ny time til fredagen, jeg betaler og takker for meg. Så går jeg til trikkestoppet på Solli plass igjen, andre siden av veien enn det stoppet jeg gikk av på en time tidligere, for jeg har lært, at det må man, hvis ikke tar man bare trikken rundt og rundt samme veien hele tiden. Learning by doing som det heter.

Trikken kommer nesten med en gang, takk Oslo kommune for ett flott kollektiv-tilbud, og jeg setter meg som alle andre nordmenn, på den første ledige to-seteren lengst vekk fra alle andre som jeg finner.

Etter tre-fire trikkestopp begynner jeg å kjenne det. Hodepinen. Det begynner med en murring i bakhodet, men når jeg går av trikken på Torshov er det kommet en fullvokst og hissig elefantjævel som står og tramper konstant på hele bakhodet mitt.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli svimmel idet jeg går innom butikken på veien og handler mat. Vel hjemme tar jeg med meg Oliver på tur, men den blir kort og kontant, hodet verker bare mer og mer og jeg begynner å bli småkvalm.

Resten av dagen går forbi i en slags tåke, men jeg lager middag, hviler, og slapper av i sofaen med samboeren. Han tar kveldsturen, heldigvis.

I løpet av natten hører jeg at Oliver er urolig ute i gangen, når jeg går ut for å se har han satt seg med døren og jeg tar han med rett utenfor. Han tisser, spiser gress og vi går inn igjen. En ukjent mengde tid etter at jeg har lagt meg igjen kaster han opp i gangen. Lapskaus av tyggebein og gress. Klassisk.

En ukjent mengde tid etter at jeg har lagt meg igjen er det min tur, og toalettet får servert en godt tygget og delvis fordøyd middag. Værsågod.

Våkner dagen etterpå og kjenner at jeg er blitt verre.

Mye verre.

Samboeren skal til sørlandet på opptak dagen etterpå, så han pakker sakene sine, tar med seg Oliver, ordner til spypose, litt mat og en drikkeflaske med friskt og kaldt vann til meg på sengekanten. Jeg står ikke opp. Så må de skynde seg avgårde, vi kysser hade, jeg ønsker han lykke til, og blir liggende igjen i sengen. Jeg sovner igjen ganske fort etter at de er dratt. Det er onsdag formiddag, 6 april. Her blir jeg liggende. Til torsdag formiddag 7 april, fredag formiddag 8 april og til slutt når kalenderen viser lørdag formiddag 9 april.

Dagene snegler seg avgårde. De to første døgnene sover jeg kun noen få timer tilsammen. Jeg bruker tiden på å vri meg i sengen, stønne og sukke, drikke vann, spy og tisse. Jeg har en hodepine som  får den største rødvins-bakrusen til å virke som en tur i parken. Det dundrer fra nakken, over toppen av hodet og ned bak øynene. Dunker, konstant, så intenst. Det verker i hvert eneste ledd fra fingertuppene og helt ut i tærene. Det brenner og svir i huden over hele kroppen og det klær i hver millimeter på innsiden. Jeg fryser og svetter om hverandre, er klam, kald, varm, kald, klam, varm om hverandre, hele tiden. Småskjelver av kvalme og kaster opp ved den minste bevegelse.

En gang i løpet av natt til fredag rekker jeg ikke badet og kaster opp i gangen. Jeg vasker det ikke opp før over ett døgn senere. Jeg tråkker bare rundt det i hastverk.

Fredag morgen sender jeg melding til Gunhild og avlyser timen vi hadde satt opp til samme dagen. Jeg sier jeg er for dårlig til å komme. Hun jubler med capslock i melding jeg får tilbake og understreker at det er kjempe bra. Hun ber meg fortsette å holde meg unna smertestillende, alt skal ut, men sier jeg selvfølgelig må ta det om jeg synes det blir for ille. Vi avtaler en ny time til mandag 11 april.

Lørdag formiddag er jeg blitt litt bedre og tar sjansen på å sitte i en taxi opp på nærmeste legevakt. Behovet for å få NOE, nesten hva som helst, er blitt for stort. Jeg får sterke smertestillende og kvalmestillende stikkpiller. Det første jeg gjør når jeg kommer hjem igjen er å hive meg over de kvalmestillende. Eller hiver meg over blir vel litt feil å si, men de går der de skal fortere enn svint. De smertestillende jeg fikk, eller noe som helst smertestillende, rører jeg ikke i det hele tatt.

Formiddagen går rolig, jeg sover litt, sitter i sofaen og kjenner at formen desidert er stigende. Jeg prater i telefonen med favoritt-duoen min hjemme i Bergen og kjenner at også humøret og sinnet har steget en hel del etterpå. Så utrolig deilig!

IMG_3667 (1)Skjønne Dagrun kommer innom meg lørdag kveld med middags-rester, masse deilig frukt og rosinboller. Formen min er blitt enda bedre og jeg kjenner hvor heldig jeg er som har så utrolig omtenksomme og gode venner, også her i Oslo. Hun gikk helt fra Hasle og hit. Det er langt. Dagrun<3

Jeg sovner tidlig lørdag kveld og våkner enda bedre i formen søndag morgen.

Søndag formiddag 10april. Hodepinen er der fremdeles, men kan beskrives som det jeg vil kalle en helt normal hodepine. For min del ihvertfall. Jeg har fremdeles hetetokter og frysebølger, men i mild grad. Kvalmen er borte.

Humøret er MILDT sagt PÅ TOPP!

Søndag kveld 10april. Klokken er  20.21 og jeg har nesten konstant siden jeg stod opp sent IMG_3685 (1)i dag, sittet på balkongen i solen. Jeg har jobbet hardt med meg selv for å ikke fyke rundt og gjøre alt mulig som hjernen min nå sier at jeg VIL,MÅ,BØR,SKAL,KLARER å gjøre, men fokusert på at kroppen fremdeles er preget og sliten, selv om psyken aldri er så viljesterk og leken som det bare vil og kan være på en sånn god dag.

Jeg har sosialisert på ulike medier på mobil og pc, halvsovet, lest litt, drukker kaffe, spist jordbær og rosinboller, og drukket, pliktoppfyllende, mengder med rent vann. Så har jeg hatt min første tur ut av leiligheten, ned til Sultan 50 meter unna.

IMG_3686 (1)

 

Nå kommer straks samboeren og Oliver hjem, så skal jeg bruke det lille som er igjen av dagen på kose med min firbeinte bestevenn, herlighet som jeg har lengtet etter han.

Fy søren for en deilig følelse jeg sitter med nå!

Hilde-kan klare alt alene!

Posted in Generelt | 1 Comment

Liste.

En liste over 10 gode råd jeg fant på nettet om ensomhet. Siden jeg elsker lister og råd man finner fra mindre troverdige og kvalifiserte kilder på nettet. Disse er skrevet av en psykolog da. Troverdig nok. Skal prøves :)

1. Våg å gjøre deg synlig!
Bekymringene for at dagen ikke blir som man forventer kan bli så stor at man velger å unngå hele dagen, fremfor å møte den slik den er. Tanker som «Tenk hvis….(det verste som kan skje)» er så skummel, at det er tryggere å bare bli hjemme slik at ingen kan verken avvise deg eller se hvor «mislykket» du tror du er.

Vi kaller det for selvoppfyllende profetier; det vi gjør for ikke å bli avvist (unngår situasjonen) er nettopp det som gjør at vi føler oss avvist (forblir hjemme alene). Vi skaper med andre ord selv den situasjonen vi frykter mest og får bekreftet for oss selv at det er sannheten.

Kom deg ut og spør om noen vil være sammen med deg – ikke vent til noen spør deg først. Den frykten vi har blir sjelden en realitet.

2. Våg å si hvordan du egentlig har det!
Ofte tør vi ikke fortelle andre hvordan vi har det, fordi vi tenker «det må være noe galt med meg» og skammer oss over det. Det er flaut og vi er redd for hva andre vil tro om oss.

Frykten for å bli oppfattet som rar og annerledes gjør at vi later som om alt er greit, selv om vi har det vondt. Da skaper vi bare avstand til andre mennesker.

Er det noen du har spesielt tillitt til som du kan snakke med om hvordan du har det? Kan du utfordre deg selv og si det som det er: «Jeg har ingen å være sammen med på 17 mai. Kan jeg være sammen med deg?». Når vi tør å være sårbare, skaper vi også de nære og fortrolige møtene med andre mennesker som vi tror er avgjørende for å ha det godt med seg selv.

3. Let etter tankefeilene og avslør dem!
Tankefeil er noe vi alle har. Det viktigste du kan gjøre er å legge merke til dem, og minne deg selv på at de ikke er fakta. Husk, det er bare tanker, ikke virkeligheten!

Kanskje du vil kjenne deg i igjen i disse typiske tankefeilene:

– Når én spesiell negativ detalj får hele din oppmerksomhet (selektiv oppmerksomhet).

«Hvis bare jeg hadde vært litt tynnere, så hadde alt vært bra».

– Når du tenker at livet er enten/eller og alt eller ingenting (svart/hvitt tenkning).

«Hvis ikke jeg er helt perfekt, så er jeg totalt mislykket».

– Når du trekker én allmenn konklusjon ut fra én enkelt hendelse (generalisering).

«Han ville ikke være sammen med meg, så jeg vil aldri noensinne få meg kjæreste».

– Du tar hendelser du ikke har kontroll over personlig (personalisering).

«Jeg ble ikke bedt på fest, så det må være noe galt med meg».

– En liten bekymring blir til et stort og uholdbart problem (katastrofetenkning).

«Hvis jeg stryker på eksamen kommer jeg aldri til å få meg en jobb noen gang».

4. Legg perfeksjonismen på hylla!
Vær tro mot deg selv, og kjenn etter hva akkurat du har lyst til, og hva som er godt nok for deg. Kanskje er det ikke så fristende å være sammen med de «populære» (?). Kanskje har du lyst til å gjøre noe helt annet.

Husk, det er ikke viktig hva andre synes om deg! Det som er viktig er hva DU synes om deg!

5. Senk forventningene!
Det er mange som gruer seg til ferier, høytider og helligdager. Hvis man ikke gjør det som man tilsynelatende «burde gjøre» eller har de planene man «skulle hatt», så er man liksom mislykket og en taper.

I tillegg har man kanskje store forventninger til hvordan ferien eller helligdagen skal bli – og da er det lett å bli skuffet. Hva er godt nok for deg? Hva trenger du egentlig for å ha det bra?

Kanskje det holder å være sammen med kun én person fremfor en stor vennegjeng? Kanskje du ikke trenger å gjøre så mye i det hele tatt – det er også lov.

6. Slutt å sammenlikne deg med andre mennesker
Vi måler ofte egen verdi opp mot andre; utseende, utdannelse, jobb, inntekt osv. Men vi er alle forskjellige, det finnes bare én av deg, så man ender bare opp med å bli skuffet og lei seg fordi man kan aldri bli helt lik.

Vi leter bare etter det andre tilsynelatende har, og som vi selv mangler. Husk at det ikke er andres jobb å like deg! Det er din jobb.

7. Aksepter at vi har ingen garantier
Avvisning er en del av det å være menneske. Det er ingen som kan unngå det. Vi må derfor tørre å risikere å få et nei, for å kunne oppleve å få et ja.

En grei regel er at hvis det skjer noe bra, så har det noe med deg å gjøre (din personlighet og evner), og hvis det skjer noe dårlig, så har det noe utenfor din kontroll å gjøre.

8. Praktiser takknemlighet
Det er gjort mye forskning de siste årene på lykke, og det viser seg at det å skifte fokus fra det vi ikke har, til det vi faktisk har, er noe som har mye å si for vår livskvalitet og opplevelse av glede.

Skriv ned tre ting som du er takknemlig for hver kveld, gjerne noe helt ordinært som du kanskje tidligere har hatt for gitt, men som du er glad for og som er verdifullt for deg.

9. Medfølelse for deg selv
Vi mennesker er ofte veldig flinke til å kritisere oss selv for alle våre feil og alt det vi kunne gjort bedre. Problemet er bare at vi får det bare mye verre av det!

Å møte seg selv med vennlighet og omsorg er noe av det viktigste vi kan gjøre når vi møter avvisning og vanskelige tider. Forsøk å være din egen beste venn, akkurat slik du ville vært for andre.

10. Du er verdifull!
Sist, men ikke minst; glem aldri hvor verdifull du er! Det kan ingen ta fra deg.

Du er like mye verdt som alle andre, og du er ikke alene.

 

DU er verdifull, det è eg og, knis 😉

Hilde.

Posted in Generelt | 1 Comment

Lonesome.

Ensomhet.

“Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Man kan være helt alene og fornøyd eller ha en stor omgangskrets og føle seg ensom. Allikevel er mennesker med få kontakter oftere ensomme enn de med stort nettverk.”

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Ny behandling, nytt håp.

Hei hopp, dette tror jeg blir topp!

Jeg har begynt på en ny behandling, og jeg kjenner meg mer optimistisk enn på lenge. Etter en fantastisk anbefaling fra min skjønne svoger, har jeg nå hatt min første time hos akupunktøren Gunhild Sveen. Hun har jobbet med M.E pasienter over lang tid nå, og kan vise til kjempe gode resultater. For å oppsummere måten hun jobber på har jeg kopiert litt fra hjemmesiden til BA Klinikken der hun holder til. Dette skriver hun:

“Behandling av ME/kronisk tretthet:
ME er en “Kronisk utmattelsessyndrom (CFS fra den engelske betegnelsen chronic fatigue syndrome) er den vanligste betegnelsen på en variabelt svekkende lidelse eller lidelser som defineres generelt ved vedvarende utmattelse som ikke er relatert til anstrengelse, som ikke reduseres vesentlig av hvile, og som er ledsaget av andre spesifikke symptomer i minst seks måneder. Lidelsen kan også bli referert til som post-viralt utmattelsessyndrom (når tilstanden oppstår etter influensalignende sykdom), myalgisk encefalomyelitt (ME) og ellers flere andre betegnelser. Sykdomsforløpet ved CFS har en rekke nevrologiske, immunologiske og endokrine system-abnormiteter”. (Wikipedia feb. 2013)

Mange ME pasienter oppsøker akupunktur når de ikke blir bedre av tradisjonell medisin. De fleste kommer med symptomer som:

feberfølelse
tretthet
svimmelhet
smerter i armer/ben/bryst
kvalme/oppkast
ømfintlighet for lys og lyd
nedsatt matlyst
nevrologiske symptomer
Her er det mange grader av symptomer, noen er sengeliggende i ukes og månedsvis. Alderen strekker seg fra 11 årog oppover. De fleste er mellom 40 og 50 år, flest kvinner, og det er varierende tall på syke, men i Storbritannia er det anslått å være en kvart million som er rammet av CFS.

I østlig medisin har man egne teorier på utmattelse som CFS eller ME, og da egne behandlingsopplegg. Østens teorier går ut på at det ligger en rest av en infeksjon i kroppen, en såkalt LPF(lingering pathogenic factor).

De fleste pasienter med denne diagnosen forteller at for eksempel etter kyssesyken, etter den vaksinen eller etter det flåttbittet så har de blitt syke. Eller som mange sier: “ikke følt seg bra siden da..”

Selv om sykdommen er borte og det vises på blodprøver så har infeksjonen “lukket seg inn” noe i kroppen likevel. Det ligger å “ulmer”, så kroppen reagerer med feber og andre sykdomstegn. De fleste pasientene som oppsøker akupunktur er sykemeldt , eller delvis sykemeldt. Om de er i arbeid så rapporterer de først og fremst om svært lite energi.

Akupunktur har som mål å få denne “resten” ut av kroppen. Denne rest-infeksjonen kan ligge på ulike stadier.En del pasienter blir lett forkjølet/syke etter første eller andre behandling, og det er et godt tegn i følge østlig medisinsk teori.

Min erfaring er at mange blir nokså raskt mye bedre, og noen blir helt kvitt plagene sine. Når det er en klar årsak som en konkret infeksjon, stikk eller vaksine så er det utrolig spennende å jobbe med. Om du har spørsmål eller lurer på om akupunktur kan hjelpe deg, så er du velkommen til å ta kontakt.

Mvh Gunhild Sveen. ”

Første behandling gikk først og fremst ut på sykdomshistorie og symptom-kartlegging. I tillegg kunne hun si en del av plagene mine kun ved å se på tungen min, uten at jeg hadde sagt noe om det! Spennende :)

Fikk satt i en hel del nåler overalt, temmelig smertefullt men fullstendig overkommelig.

Så nå er det bare til å vente å se hva som skjer, så er neste behandling tirsdag over helgen!

Det vanligste tegnet på at behandlingen virker er at man blir dårligere før man blir bedre, gjerne allerede etter første behandling. Så nå krysser jeg fingrene og håper at jeg blir syk :)

Full i håp og positivitet-Hilde! :)

Posted in Generelt | 2 Comments

Regnbuen.

“Regn:
(Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)
Regn er en form for nedbør, og kan opptre i andre former som snø, sludd, slaps (på bakken), hagl og dugg. Regn opptrer når vanndråper faller mot jordoverflaten fra skyer. Ikke alt regn når jordoverflaten, da noe fordamper når det faller gjennom tørr luft.”

Det ligger ett trykk i luften som er til å ta og føle på. En fuktighet har spredd seg over hele byen, det kjennes fra ytterst i hår-tuppene, til gjennom sokkene i skoen, og inn på den allerede klamme huden.
Landscape-sunshine-photoI hele dag har det vært solskinn og skyfri, blå himmel. Byen har vært fylt til randen av sommerglade mennesker som har sprunget fra sted til sted på lette bein med tynne såler. Parkene er dekket av mennesker, det grønne og friske gresset er ikke lenger synlig. Solkrem, billig øl og høylytt urytmisk musikk fyller luften.
Jeg har sittet inne hele dagen, sett ut på livet og alle bevegelsene i sollyset. Hørt på lydene. Sommerbrune mennesker og kvitrende fugler, barnelatter og hundebjeff, fotballer som treffer husveggen og lyden av overflødig vann som renner av blomsterkassen på balkongen i etasjen over.
For en deilig dag å være til. For en deilig dag å kunne nyte ute.
Etterhvert som skyene kommer sakte og stødig inn over byen er det tilsynelatende bare meg som legger merke til vær-endringen. Skiftende skydekke.
Nesten samtidig som jeg kjenner lukten av grillkull og svidde pølser gjennom det åpne vinduet, sanser jeg lukten av fuktig gress og våt asfalt.
Jeg reiser meg fra stolen ved vinduet og går ut mot gangen.
Det er da jeg hører det.
Høylytt skriking fra både barn og voksne idet regnet begynner å tromme mot hustakene og2 den bro-lagte asfalten.
Gledeshyl og fortvilet roping høres om hverandre, nesten dekket over av bare bein som plutselig har fått fart på seg og løper tyngre over den nå mørke-gråe og våte brosteinen.
Musikken er stilnet, menneskene er forsvunnet.
Bare de tunge, våte og hurtige regndråpene fyller luften.
Jeg tar av meg sokkene og går barnbeint og lettkledd ut av døren.
Gaten er tom.
Regnet detter ned som om himmelen akkurat har satt kranen på full styrke.
Kaldt og vått.
Jeg blir stående stille midt i gaten og kjenner dråpene renne nedover ansiktet mitt, til jeg er gjennomvåt fra topp til tå.
De myke små elvene som strømmer fra det nederste hår-festet i pannen min, drypper fra øyebrynet og ned mot nesen hvor de rundet neseroten, passerer leppene mine og drypper fra haken og tungt ned på det nakne kragebeinet.
Himmelen skrur sakte av kranen og det ligger tilslutt bare ett lett dusk-regn i luften.
Det er da jeg ser den.
8301En bro av de vakreste farger som dukker opp bak ujevne hustak og bygninger. Ett kunstverk på himmelen.
Rød, gul, grønn, lilla baner som tilsynelatende skytes fra bakken ett ukjent sted bortenfor der jeg befinner meg, legger seg i en bue over himmelen og daler ned på andre siden av byen. Det kjennes trygt å stå der under regnbuen. Jeg føler meg på en merkelig måte beskyttet.
Jeg blir stående der å se opp mot himmelen mens de siste regndråpene renner nedover den strakte halsen min.
Det er da jeg kjenner det.
Jeg lever.

Regnbue
(Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)danbushrainbowtreeZ
Regnbuen er et optisk fenomen som oppstår når solen skinner gjennom regndråper i atmosfæren. Hvitgult sollys består av alle synlige bølgelengder av lys. Lysbrytningen er forskjellig avhengig av bølgelengden slik at lyset spaltes til et spektrum.

Hilde.

Posted in Generelt | 1 Comment

Enkelt og treigt.

IMG_2922Siden dette hovedsakelig er en M-E blogg, får jeg komme med en liten sykdomsoppdatering. Siste ukene har jeg gått i behandling hos en fysioterapeut hvor jeg har fått ganske kraftig trigger-punkt behandling. Altså nåler i stive og spente muskler. Det har vært smertefullt og slitsomt, men det ser ut til å fungere som det skal, dagen etter behandling er hodepinen borte, og holder seg borte i to-tre dager. Fantastisk deilig! I tillegg føler jeg meg mindre stiv og støl, og fysioterapeuten er fantastisk engasjert og hjelper meg med treningsopplegg og hjemme-øvelser. Fordi jeg må betale for behandlingen og ikke får noe dekket blir det ikke fast behandling, men mer etter når jeg har råd. Det er dyrt og frustrerende, men jeg har ihvertfall funnet en behandler og en behandling som jeg virkelig har tro på, så optimismen er der og jeg føler det er ett stort steg i riktig retning. To tomler opp for det!

Så nå hviler jeg som fysioterapeuten anbefaler, beveger meg som han sier jeg skal og følger opplegget til punkt og prikke. De ukene jeg ikke går til behandling passer jeg på å gjøre øvelser, bevege meg nok men ikke for mye og holde motivasjonen oppe.

Det har vært mye besøk i det siste og det har vært fantastisk deilig! Ingenting er så godt IMG_2938som å ha positive og energiske mennesker rundt meg, som er glade i meg, kjenner meg, forstår meg og får meg til å le. Takk og lov for alle disse gøye og gjennom-trengende gode folkene jeg har i livet mitt, som attpåtil reiser over fjellet for å henge med meg! Det har vært gull verdt! Elsk på dere!

Kjenner det er tomt og ensomt nå som siste har reist tilbake til Bergen, jeg er naturligvis sliten, men mest frustrert og lei av å være ett sted jeg ikke helt hører hjemme.

Helsen går liksom i stå, jeg gjør alt riktig og jobber beinhardt, men jeg føler det går ett steg frem og to tilbake. Akkurat nå kjennes ting ikke helt riktig og jeg klarer ikke unngå å spørre meg selv, er det virkelig verdt det?

IMG_2945

 

 

Tiden vil vel vise det.

Enn så lenge nyter jeg hund og gode bøker, og gleder meg til vår og neste besøk! :)

Hilde.

Posted in Generelt | 3 Comments

Merkverdige media.

Jeg er så definitivt for ytringsfriheten. Jeg er også for variert og bred journalistikk, og støtter at ikke nyhetsbildet og media kun skal være fylt til randen av krig, sorg og elendighet. For all del.

Men kom igjen. Selv gladsaker og nyheter fra den litt mindre viktige siden av skalaen kan vel være saklige og nyttige?

Må vi virkelig scrolle oss nedover og forbi alle disse håpløse, tåpelige, latterlige og pinlige sakene i nettavisene for å komme til det som faktisk er verdt ett klikk eller to?

Disse bildene er tatt av saker som stod i nettavisene til VG og Dagbladet i løpet av en og samme dag. No kidding. Dette vil journalistene og media-Norge at vi skal bli informert om og ta inn over oss en kald lørdag i februar, i bitte lille ukritiske og naive Norge.

FullSizeRender (9) FullSizeRender (10) FullSizeRender (11) FullSizeRender (12) FullSizeRender (13) FullSizeRender (14) IMG_2964 IMG_2965 IMG_2966 IMG_2968 IMG_2969 IMG_2975 IMG_2977 IMG_2979

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noe av det trenger jeg virkelig ikke vite, en del av det VIL jeg virkelig ikke vite, ett av de er bare ondskapsfullt at jeg skal vite, og alle bidrar bare til at jeg føler meg dummere som må leve i en verden hvor dette er journalistikk.

Og tro det eller ei, flere av disse innleggene må man faktisk ha betalt abonnement for å lese. Endelig godt vi befinner oss i ett av verdens rikeste land da.

Håpløshetens-Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

Speilvendt.

Athena-Wall-Mirror-P14123616Lille speil på veggen der, hvem er den aller viktigste her?

Hvem kan se deg for den du er, hvem ser tilbake i speilet der?

Speilbildet viser det bare du ser, skjønner du er trist selv når du ler.

Forstår at selv om du smiler imot, på innsiden finnes det kaos og rot.

Speilbildet ser deg alene og tom, ser at du lengter og er ensom.

Skjønner at sminke lite kan dekke, det teller først når sminken er vekke.

Foran speilet kommer sannheten frem, ærligheten synes verken snill eller slem.

Lille speil på veggen der, hvem er det som gjelder her?

Det finnes bare en som forstår, det er den som foran speilet står.

Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment

#eMnEknagg

Jeg bruker mye tid på å unnskylde meg, forklare meg og beklage meg. Jeg bruker store deler av hverdagen min på å bekymre meg, med en kropp og ett sinn fylt til randen av dårlig samvittighet.

Jeg har så mye dårlig samvittighet at jeg noen ganger begynner å tvile på meg selv.

Alt det jeg unnskylder meg for, alle mine beklagelser og forklaringer, er de egentlig reelle? Jeg tenker ikke på om jeg faktisk har noe å unnskylde meg for, jeg tviler på selve unnskyldningen. Det meste legges jo selvfølgelig på sykdommen. Men er det godkjent?

Etter så lang tid, med oppturer og nedturer, bedring og forverring, hva skyldes egentlig M.E`en, og hva skyldes meg som person?

Er jeg lat? Tiltaksløs?

Svarer jeg ikke på meldinger og isolerer meg fordi jeg er en asosial og “giddalaus” person?

Hva skiller egentlig alt det jeg ikke får gjort på grunn av helsen, og alt det jeg ikke får gjort fordi jeg simpelthen ikke vil?

IMG_0658Jeg liker ikke å snakke i telefonen. Det hender jo at jeg gjør det en sjelden gang, men stort sett er jeg aldri den som ringer. Kan ikke helt sette fingeren på det, jeg liker det rett og slett ikke. Spesielt ikke lange samtaler, da detter jeg ut og blir rastløs. Som oftest får jeg en stor klump i magen når telefonen ringer, og jeg foretrekker helst å ha den liggende på lydløst. Her forleden kom jeg over ett innlegg på fb om at de fleste M.E`pasientene hadde såkalt “telefonskrekk”, og kommentarene haglet inn fra alle som kjente seg sååååå igjen. Å innrømme mine feil og svakheter er jeg ikke redd for, og selvfølgelig tenkte jeg godt, vel og lenge at sånn er det for meg også. Selvfølgelig. Jeg liker ikke å ringe noen, ta telefonen eller prate over lang tid fordi jeg har “telefonskrekk”, enda en bivirkning av det å ha M.E.

Ferdig snakka.

Veldig greit.

Men så sitter jeg her, og har ombestemt meg. Fader heller, det er så lett å skylde på noe når man alltid, konstant og kronisk, har en så sterk ting å legge all skyld på. Herlighet, det finnes jo egentlig ingen grenser for hva jeg kan henge på “M.E-knaggen” av dårlige uvaner, dårlige handlinger og dårlige gjerninger (eller ugjerninger).

Det er utrolig vanskelig, og ubeskrivelig pinlig, men det er høyst på tide at jeg begynner å innse hva som kan henges på knaggen, og hva jeg må ta på min egen kappe.

Jeg må skille mellom sykdom og person, og enten bruke den riktige og reelle IMG_0920unnskyldningen, eller rett og slett kvitte meg med behovet for å unnskylde meg.

Veldig mange av mine fysiske hindringer og mentale begrensninger er uten tvil relatert til kronisk utmattelse, det sier seg selv.

Men at jeg ikke liker å snakke i telefonen, at jeg bare spiser dritt mat, at jeg ikke gidder å fikse meg med sminke eller ordne håret, at jeg prioriterer Candy Crush fremfor å lese en bok, DÈT er , desverre, bare noen av mine mange svakheter som person.

Kanskje ved å skille det vonde fra det verre, vil det bli lettere å ikke tvile på meg selv hele tiden. Å dermed også forbedre meg som person.

Alt er en prosess, en læringsprosess og en utviklingsprosess. Åh, dette livet altså. Og jeg som trodde jeg var ferdig skolert når jeg gikk ut av siste året på videregående. Rektor sa vi var rustet og klar for livet.

Jeg har blitt lurt.

Fader heller, det er slitsomt å vokse seg klokere.

Alt-var-bedre-før-jeg-ble-30-Hilde.

Posted in Generelt | 1 Comment

Feite faen.

Jaja, så var vi der igjen da. Nytt år og nye muligheter. Januar, starten på ett nytt kalenderår, påtvungen obligatoriske nyttårsforsetter. 5 måneder til sommertid og lettkledde dager, 5 måneder til sommerkroppen 2016 burde være på plass.

For ett mas.

Jeg er så utrolig lei av alle de uendelige annonsene med slanketips som popper opp overalt på denne tiden. Fader heller. Kan ikke en klumpete jente med bilringen over joggebukse-linningen få lov til å sitte henslengt i sofaen med de korte lubne fingrene sine godt nede i chipsposen mens hun ser på Keeping up with the Kardashians i fred, uten det fullstendig umenneskelige kropps-presset klasket i trynet hver gang reklamen tikker inn?

For guds skyld.

Og ja, jeg snakker selvfølgelig om meg selv.

Jeg har kommet til ett punkt i livet, fysisk sett, hvor ikke alt passer lenger. Mildt sagt. Det o`store runde 30 tallet er nådd og nå er det bare begynt å rulle nedover. Fysisk sagt. Det disser, henger og slenger. Jeg har fått skrukkehud og cellulitter som en 70 åring, men fet ansiktshud og kviser som en 14 åring. Ingenting stemmer. Ingenting henger på grep.

9038d24ceb80a2bd0f71fa4a5872e4a8Jeg kommer ikke inn i en eneste av mine allerede utvaskede og utgåtte stretch bukser uten å revne opp sømmene rundt bakseteområdet og kyllinglårene mine. Og da snakker jeg om de buksene jeg med rykk og napp og ren muskelkraft klarer å kjempe oppover leggene og helt forbi Mount Everest (les knærne mine).  Selv joggebuksene ser ut til å på magisk vis ha krympet i vask. Ingen bluser passer ettersom de tydeligvis også har krympet noe helt vanvittig siden sist, spesielt rundt grevinne-henget og de ufrivillig brede skuldrene mine. For ikke å snakke om rundt brystpartiet. Der presser det på, og selv ikke den sterkeste, mest solide knappen i verden ville klart å holde på plass en genser over de enorme puppene mine. Nei nå lyger jeg. Voldsomt. For selv om ALT annet på kroppen har lagt seg ut i det vide og brede, så har puppene mine stått på stedet hvil, og er ikke blitt en millimeter større. Tvert i mot. De heller bare litt mer ut til siden.

Feite faen.

Dere aner ikke hvor inderlig gjerne jeg skulle hatt en fantastisk god unnskyldning for hvorfor jeg ikke lenger passer noen av klærne mine, hvorfor selv en g-streng gnager og lager inndelinger i det forlengede rumpefettet mitt nederst på korsryggen. Jeg skulle ønske jeg hadde en himla god grunn til at jeg har fått så mye ekstra “chunk in the trunk”. Da ville det vært så mye lettere å motivere meg selv til å få det vekk igjen også.

Men sannheten folkens, den nådeløse og rene sannheten, er at jeg ikke har en døyt å skylde på. Annet enn meg selv. Jeg har kost meg, jeg har kost meg uendelig masse, det siste året, og nå kommer den bitre ettersmaken. Eller den bitre etterbaken om man skal si det litt mer fotografisk.

Selvfølgelig er det på tide å ta grep. Ikke fordi jeg skal bli super-fit, ikke fordi jeg skal nå chubby_kidmålet samfunnet har satt om hva det vil si å ha sommerkroppen 2016. Kropp har jeg jo til sommeren uansett. Og året er 2016. Så sommerkroppen 2016 kommer automatisk om jeg vil eller ei, uansett hvor mye jeg veier. Fatter ikke at folk ikke ser det.

Nei, jeg skal begynne å spise litt mindre usunt, leve litt lettere, bevege meg litt mer. Jeg skal nå målet om å passe alle klærne jeg har hengene i skapet. Ikke for noe annet enn en ren praktisk og økonomisk årsak. Jeg har ikke råd til ny garderobe.

Og så vil jeg gjerne kunne gå tur med bikkja uten at magen disser og jeg får gnagsår på innsiden av lårene.

Så hadde det vært greit å bli venner igjen med tyngdekraften. Vi har kranglet en hel del, nok får være nok. Jeg kaster inn håndkle.

Men jeg koser meg fremdeles. Og det har jeg tenkt å fortsette med.

Derfor synes jeg det er rett å rimelig å ønske, nei forlange, ja faktisk kreve, at det må få lov til å være greit å sitte i sofaen å brette ut skinka over sofaputene, ha beina på bordet og dobbelhaka på kragebeinet, se på søppel-tv mens man gomler kaloribomber og drikker hvete-øl, uten å få dårlig samvittighet.

Ja til mer Nidar og Hansa reklame!

Chubby_Chipotle_AdOg når alle disse andre reklamene kommer, Nutrilett meg her og Nutrilett meg der, Vektklubben.no, 50% avslag de første to månedene på treningsstudio, kom i form på 7 uker, fra sofagris til topptrent, gå ned en kg i uken, spis deg til glatt hud og perfekt hår med kaninfôr og gressjuice, ja da får de bare komme da, uklare og diffust passere forbi mens jeg ser kjærlig ned i Kims-posen. De har møtt sin motstander, det preller bare av.

Sommerkroppen 2016, den får vi jo alle sammen automatisk uansett.

Chubba-rubb-dub-Hilde.

Posted in Generelt | Leave a comment